Jevnt utformet, leirdominert sjøbunn som er hevet opp på land. Består av finkornete marine avsetninger og danner jevne flater. Når disse flatene ble hevet over havnivå begynte vann å drenere gjennom og oppå avsetningene, noe som over tid har ført til dannelse av FL-D05 Leirraviner.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Leirslette. Nittedal i Akershus.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Romeriksletta sør for Gardermoen er et eksempel på en stor leirslette som er oppstykket i mindre segmenter. Her har store mengder slam fra breelvene blitt ført ut i den den gang eksisterende Romeriksfjorden og senere blitt hevet opp på tørt land. Elva Leira med sidebekker har gravd ut FL-D05 Leirraviner i slette som derfor har et ganske urolig terreng. FL-L05 Leirskredgroper er også vanlig. Romerike, Akershus.
En leirslette består av jevne flater utformet i leir og silt, ofte med stor utstrekning. Dette er gammel havbunn som er hevet over havnivå etter siste istid. Leirsletter ligger derfor alltid under marin grense. De er gjerne gjennomskåret av FL-D05 Leirraviner. FL-L05 Leirskredgroper vil ofte forekomme. Leirsletter består for det meste av marine, finkornete avsetninger som ble fraktet med breelver til hav- og fjordmiljø under isavsmeltingen. Det er vanlig å finne gamle marine skjell i slike avsetninger. Landheving etter istida har løftet den gamle havbunnen over havnivå. Leirsletter er derfor som regel inaktive landformer, men det dannes fremdeles leirsletter i marint miljø i dag under tilsvarende forhold, f.eks. på Svalbard.
Leirsletter er vanligst på Sørøstlandet og i Trøndelag der de dekker store arealer, men de finnes også spredt langs hele kysten i områder under marin grense. Leirsletter er ofte oppdyrket og utgjør betydningsfulle landbruksarealer. Udyrkete leirsletter er gjerne dekket av tykk myrtorv.
Leirsletter kan forveksles med sletter dannet av finkornete avsetninger i bresjøer, men disse ligger over marin grense og har ikke et marint opphav. Leirsletter kan også forveksles med FL-I11 Tidevannssletter. Forskjellen er at leirslettene vi finner i dag ble opprinnelig avsatt på større dyp og deretter hevet raskt over havnivå under landhevingen, mens FL-I11 Tidevannsletter alltid dannes grunne områder i tidevannssonen. Leirsletter skilles fra andre arealer under marin grense først og fremst på grunnlag av sedimenttype og kornstørrelse og at de danner utstrakte, flattliggende områder, gjerne skarpt avgrenset til fjellterreng ovenfor.
Leirsletter er godt kjent og velbeskrevet i litteraturen. Det er fremdeles behov for mer detaljert kunnskap om hastighet på avsetningsprosessene etter siste istid og mektigheter av avsetningene. Utbredelsesområdene er relativt godt kjent og avgrenset, men kan forbedres gjennom mer detaljert kartlegging.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AR-LS i NiN versjon 2.3.
Et kjent eksempel på en stor leirslette som er oppstykket i mindre segmenter er Romeriksletta sør for Gardermoen. Her har store mengder slam fra breelvene blitt ført ut i den den gang eksisterende Romeriksfjorden og senere blitt hevet opp på tørt land. Elva Leira med sidebekker har gravd ut FL-D05 Leirraviner i slette som derfor har et ganske urolig terreng. FL-L05 Leirskredgroper er også vanlig.
Leirsletter varierer fra jevne flater med relativt lavt relieff til områder gjennomskåret av bratte raviner og leirskredgroper. Slik kan større leirsletter bli oppstykket i ulike mindre deler. Om et leirområde har en viss helning når det hevet over havnivå, kan det bli avsatt strandsedimenter over eventuell underliggende leire. Leirslettens utstrekning gjør imidlertid at det stort sett er finkornete sedimenter også i overflaten.