Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Kystlandformer chevron_right Brenningsgrotte

Brenningsgrotte

FL-I01

Hovedtype

Grotte dannet ved bølgeerosjon i fast fjell.

En brenningsgrotte er en grotte, ofte i forbindelse med en FL-I02 Kystklippe. Grottene er dannet ved bølgeerosjon gjerne der man har sprekker og svakhetssoner i fjellgrunnen og i terrengposisjoner der bølgenes kraft er på det sterkeste. Bølgeerosjonen forsterkes av store trykkendringer ved vann som slår inn mot berget, kavitasjon, og slag ved at vannbårne steiner slås mot berget, perkusjon. Brenningsgrotter dannes i hovedsak langs svakhetssoner i fjellet. Dannelsen av brenningsgrotter pågår den i dag på steder utsatt for sterke bølger. De fleste større brenningsgrotter er imidlertid hevete kystgrotter dannet ved tidligere tiders havnivå. Flere brenningsgrotter ser ut til å ligge over marin grense og er følgelig formet i et havnivå fra før slutten av siste istid. Lengden og dybden av grottene varierer, men intakte brenningsgrotter, dvs. grotter uten tegn til større kollaps av tak og vegger, har ofte en linseformet profil. Fryse- og tineprosesser og ras fra tak og vegger bidrar til at grottene utvikles og utvides. Brenningsgrotter har gjerne stor åpning og smalner gradvis av innover i grotta. De største brenningsgrottene i Norge har høyde og bredde på flere titalls meter, og kan nå opp i lengder på over hundre meter.

Brenningsgrotter er kjent fra hele norskekysten, men forekommer i liten grad langs skjermete fjorder og i skjærgårdsmiljø lengst sørøst i landet.

Brenningsgrotter kan forveksles med grotter i FL-E04 sprekkekløfter og FL-G02 karstgrotter, men skilles fra disse ved måten de er dannet på.

Kunnskapen om de store norske brenningsgrottene er god, men dannelsesprosessene har vært omdiskutert.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3 KP-KG Kystgrotte i NiN versjon 2.3.

Brenningsgrotter kan fungere som sedimentfeller og dermed representere viktige arkiv for forståelse av istidshistorien. I huler langs mørekysten er det funnet sedimenter som viser variasjoner i utbredelsen av innlandsis under siste istid. Grottene må ha blitt dannet før disse sedimentene ble avsatt. Mange brenningsgrotter har vært bosatt i tidligere tider og er viktige kulturminner. Flere steder finnes det hulemalerier i slike brenningsgrotter.

Et eksempel på en brenningsgrotte med ovalt tverrprofil er Halvikhola, Osen, Trøndelag. Ofte er imidlertid fjellet oppsprukket og grotteutviklingen svært komplisert. Torghatthullet i Brønnøy kommune er en grotte som er dannet langs sprekkesoner i fjellet. Den er 167 m lang og har en kompleks dannelseshistorie. Utgangspunktet er sprekke- eller forkastningsoner i fjellet. Her har dypforvitring for mange millioner år fått godt tak og ras, bølgeerosjon og frostforvitring har bidratt til å utvikle grotta. Den kan brukes som eksempel på at det kan være vanskelig å skille mellom kystgrotte og grotter utviklet i sprekkesoner som er beskrevet under FL-E04 Sprekkekløft og sprekkedal når sprekkedannelser i fjellet har vært så førende for dannelsen. Grottegulvet ligger på ca 115 meter over havet som er litt under marin grense for området og representerer havnivået i tidsperioden yngre dryas (ca 10000 år f.kr.). Hulen er spesiell fordi den går tvers gjennom fjellet. En slik hule kan også kalles en tunnelgrotte.

Grotter kan også være dannet ved en kombinasjon av ulike prosesser, slik at brenningsgrotter kan være et resultat av flere erosjonsprosesser. Små brenningsgrotter kan også forekomme langs innsjøer.

Holtedahl, H (1984). High Pre-Late Weichselian sea-formed caves and other marine features on the Møre Romsdal coast, West Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift 64: 75-85. Lauritzen, S-E (2010). Grotter - Norges ukjente underverden. Oslo: Tun Forlag.