Dal med U-formet tverrprofil, formet av breerosjon.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0U-dal med hengende sidedaler. Norangsdalen, Ørsta, Møre og Romsdal.
-
John Bernhard CC BY-SA 4.0U-dal, tind og dalende. Tysfjord, Nordland.
En U-dal er en stor erosjonsform dannet ved lineær breerosjon gjennom flere istider. Fordi erosjonskraften øker sterkt med økende bretykkelse, har typiske glasialt utformete daler U-form med dyp nedskjæring, bratte dalsider og flat dalbunn. U-dalenes utvikling og form er resultat av en kombinasjon av hvordan landskapet så ut før istidene, breenes dynamikk og berggrunnens egenskaper. I tillegg til geografisk plassering i forhold til isstrømmen har U-daler i svakt grunnfjell, det vil si som eroderes lett, en tendens til å være bredere og grunnere mens U-daler i harde, mer motstandsdyktige bergarter er smalere og dypere. I mange tilfeller følger U-daler svakhetssoner i terrenget, for eksempel forkastninger, og orienteringen kan derfor avvike fra den dominerende isbevegelsesretningen. Store U-daler har ofte en trau- og terskeltopografi slik som fjorder.
De mest typiske U-dalene finnes i deler av landet der breerosjonen har vært særlig sterk, som langs vestsiden av fjellkjeden fra Vestlandet til Vest-Finnmark. U-daler finnes også på Østlandet, i Trøndelag og i Øst-Finnmark, men der er de mye grunnere nedskåret og har slakere dalsider enn langs vestkysten.
U-daler er vanlige og godt kjent. U-daler blir ikke systematisk kartlagt, men utbredelsesområdene er allikevel relativt godt kjent. Erosjonshastigheter og erosjonsprosesser som danner U-daler er til dels omdiskutert.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3EB-UD i NiN versjon 2.3.
De flest større daler i Norge er U-daler. Et godt eksempel er Nærøydalen ved Gudvangen i Sogn der dalen er spesielt dyp og trang. Fjordene er også som oftest U-daler gravd ned under dagens havnivå slik at de er fylt med havvann. De norske fjordene og U-dalene er yndete turistmål for folk fra hele verden. Slakere U-daler finnes lenger inn i landet. De blir normalt slakere og slakere jo lenger øst man kommer, men på fjellet over de dype vestlandsdalene finner vi også slake u-daler som enten drenerer østover eller er hengende daler til de dype u-dalen i vest.
En dalklype er en tydelig innsnevring av dalbunnen i en U-dal. En slik innsnevring av dalbunnen defineres som en dalklype når de bratte dalsidene møtes i dalbunnen. Dalklyper gjenspeiler ofte nedarvete fluviale dalmønstre, med mindre preg av glasial erosjon. Bånd med hardere bergarter som krysser dalen kan være en medvirkende årsak til dannelse av dalklyper. Smeltevannserosjon under isbreen kan bidra til å fordype innsnevringen. Det er derfor ikke uvanlig at elver har bratt fall og/eller går i gjel gjennom dalklyper. Mellom dalklypene er de ofte utviklet store trau som er videre deler av dalen, gjerne med flat og sedimentfylt dalbunn. En dalende er en skarp overgang fra oppstrømsenden av en dyp U-dal til en grunnere dal eller et platålandskap. Det skarpe vertikale trinnet i landskapet varierer i høyde mellom titalls meter og hundrevis av meter. En dalende dannes der en bre fra et høyereliggende område strømmer ut i en U-dal. Fallet gir isstrømmen økt hastighet, noe som fører til økt erosjon i dalen. Slik oppstår det tilbakeskridende erosjon som fører til at dalenden over tid forflytter seg innover i landet. Dette kan medføre endring av lokale og regionale vannskiller.
Augustinus P C (1992). The influence of rock mass strength on glacial valley cross?profile morphometry: A case study from the Southern Alps, New Zealand. Earth Surface Processes and Landforms, 17: 39-51. Alley R B, Strasser J C, Lawson D E, Evenson E B, og Larson G J (1999). Glaciological and geological implications of basal-ice accretion in overdeepenings. Special Paper of the Geological Society of America 337: 1-9.