Ryggformet moreneavsetning dannet langs kanten av en isbre, inkluderer ende- og sidemorener.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Dovre Morene. Folldal, Hedmark.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Esmarkmorenen. Ved Haukalivatnet, Sandnes, Rogaland.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0Randmorene ved Flatbreen og Fjærlandsfjorden i bakgrunnen. Fjærland, Sogn og Fjordane
-
Astrid Lyså CC BY-SA 4.0Iskontaktskråning på støtsiden av en randmorene. Lista, Agder
-
Harald Sveian CC BY-SA 4.0Randmorene av Tautratrinnet (som markerer et breframstøt i yngre dryas). Nord Fosen, Nord-Trøndelag.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0En serie med tett plasserte, nær-parallelle morenerygger har blitt liggende igjen etter nedsmeltingen og tilbaketrekkingen av en lokal isbre. Slike tett plasserte morenerygger forekommer oftest foran breer som har smeltet tilbake etter den lille istiden. Tverredalen, Sunnmøre.
En randmorene er en langstrakt morenerygg som består av usortert materiale avsatt langs kanten av en isbre eller innlandsis. Ut fra beliggenheten i forhold til breen kan det i fjellandskap og dalfører skilles mellom endemorener og sidemorener. Innlandsisen avsatte også belter av randmorener, ofte flere kilometer lange under tilbakesmeltingen etter siste istid. Endemorenen markerer da hvor langt fram breen stod innenfor et gitt tidsrom slik som vi ser for det store morenesystemet som ble avsatt i perioden yngre dryas for rundt 12000 år siden. Dette systemet går rundt hele Skandinavia, Finland og Karelen. Randmorener kan forekomme både som klare enkeltrygger som rager opp over landskapet, eller som flere små, mer eller mindre parallelle morenerygger på rekke og rad innenfor et område. Randmorener avsettes ved framstøt eller stillstand av brefronten. Morenemateriale som transporteres av breen, skyves sammen eller dumpes og avsettes direkte i kontakt med isen. Randmorener er ofte påvirket av smeltevannsdrenering og stabiliseringsprosesser i tida etter at breen forsvant. Mange randmorener ble også avsatt under havnivå og har senere blitt hevet på land, slik at de kan være dekket av marine, finkornete avsetninger. Noen randmorener har en bratt iskontaktskråning på støtsiden, som resultat av at isstøtten forsvant da breen smeltet vekk. En iskontaktskråning har gjerne en opprinnelig konkav form, med en brå øvre avgrensning. Randmorener fra siste istid vil imidlertid som regel ha mistet mye av sin opprinnelige form og framstår som mer eller mindre jevne rygger.
Randmorener forekommer i tilknytning til de fleste større breene i Norge inkludert Svalbard, både intakte og fortidige breer. Randmorener fra innlandsisens tilbaketrekning er også vanlige, både langs kysten og i høyfjellet.
Randmorene kan forveksles med FL-H03 de Geer-morene og FL-H24 Rogenmorene og de fleste FL-H14 Iskjernemorene. Iskjernemorene og De Geer-morene kan oppfattes som spesielle former for randmorener. De Geer-morener kan gjenkjennes fordi ryggene er ofte er skarpere og ligger i tette serier under nivået til FL-C05 Bresjøstrandlinjer eller avsetning under marin grense. FL-H14 iskjernemorener kan gjenkjennes fordi formen endres ved gradvis smelting av iskjernen og moreneryggene er som regel unormalt store. FL-H24 Rogenmorene er dannet under breen og forekommer ofte i serier som ikke gjenspeiler brefronten. FL-H23 Randmorener av en viss størrelse kan ofte knyttes til et visst brerandtrinn, dvs. en regional stillstand eller framstøt av innlandsisen. Geografisk plassering er viktig for å sette randmorenene inn i en større sammenheng.
Randmorene er godt kjent fra litteraturen og blir systematisk kartlagt. Alderen på randmorener fra ulike brerandtrinn er kjent i grove trekk, men stadig ny forskning bidrar stadig til ny kunnskap om dette.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-EN Ende- og sidemorene i NiN 2.3
Mange velkjente randmorener langs norskekysten ble dannet ved iskanten i den kalde klimaperioden yngre dryas for rundt 12000 år, på grunn av en pause i tilbaketrekkingen av brefrontene. I enkelte områder var det også breframstøt i denne perioden. Morener fra denne tiden som er særlig kjent er Raet som krysser Oslofjorden og fortsetter nedover Sørlandskysten. Samtidige randmorener kan ses langs hele resten av norskekysten, for eksempel ved Halsnøy og Herdla på Vestlandet, på Tautra i Trondheimsfjorden, på Tromsøya i Tromsø og i Sør-Varanger der morenene korreleres med iskontaktdeltaet Høybuktmoen ved Kirkenes. Alle disse morenene er store og tydelige i landskapet. En spesiell morene er Vassryggen ved Lysefjorden i Rogaland. Denne morenen ble identifisert som en morene så tidlig som på begynnelsen av 1800-tallet. Jens Esmark brukte blant annet denne morenen og sammenlignet den med morener foran dagens breer og konkluderte i 1824 med at hele landet måtte ha vært dekket av is. Dette var lenge før istidsteorien ble alminnelig akseptert. Vassryggen kalles i dag i geologisk litteratur ofte for Esmark-morenen. Mindre randmorener finnes over hele landet knyttet til ulike isavsmeltingsstadier. Randmorener eldre enn yngre dryas finnes langs stort sett hele den ytre kysten, men de er særlig tydelige i Finnmark. En del mindre morenerygger ble også avsatt under den hurtige isavsmeltingen i innlandet etter at yngre dryas-perioden var over. Dagens breer danner også morener. Særlig fra perioden 1750 til rundt 1930 finnes det mange morener foran mange av dagens småbreer. Slike morener kan også dannes i dag, når brefronten er i ro eller har fremstøt.