Markert førhøyning i landskapet som består av morenemateriale.
-
Frederik Høgaas CC BY-SA 4.0Morenehauger. Ramsjøen, Sør-Trøndelag.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Morenehaug («ringmorene») i blokkmark på Storkløftfjellet Berlevåg og Båtsfjord, Finnmark.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Ortofoto fra kartverket av ringmorener på Storkløftfjellet. Varangerhalvøya, Finnmark. Ortofoto fra Norge i bilder.
En morenehaug er en markert forhøyning i landskapet, formet i morenemateriale. Morenehauger kan forekomme enkeltvis eller i grupper. De er bygd opp av usortert morenemateriale, og kan ha iskjerne i områder nær dagens isbreer. Dannelsen av et landskap med mange morenehauger er ofte et resultat av nedsmelting av en stagnert isbre. Variasjon i innholdet av morenemateriale i isen fører til ujevn nedsmelting, noe som igjen fører til at det avsettes hauger med morenemateriale. Morenehaug er en samlebetegnelse på flere landformer som ikke er klassifisert i større detalj fordi de ikke er studert nok, kartlagt eller forstått i stor nok detalj. De utgjør likevel klare landformer som er godt synlig i landskapet.
Morenehauger forekommer i mange ulike områder i Norge, særlig i fjell- og innlandsområder.
Ulike hauger som forekommer som erosjonsrester i ulike typer av løsmasser kan være vanskelig å skille fra morenehauger. Materialinnhold er den viktigste egenskapen til bruk for å forstå dette skillet. Disse erosjonsrestene er ikke definert som egne landformer. En landformer som kan forveksles med morenehauger, er FL-A04 kame. Kame skal i hovedsak bestå av breelvmateriale, men usorterte sedimenter er ofte blandet inn i materialet som finnes i en kame.
Morenehauger er relativt godt kjent, men dannelsesmåten kan i noen tilfelle være vanskelig å tolke og er derfor omdiskutert. Morenehauger blir systematisk kartlagt.
Denne enheten er ikke inkludert i NiN versjon 2.3
Breen på Varangerhalvøya var antagelig frosset til bakken under. Dette har ført til at et gammelt blokkhav ble bevart under breen. Dannelsen av ringmorenene er uklar, men er tolket som morenemateriale som er avsatt oppe på en kald bre, dvs. at bresålen er frossen fast mot bakken. Dette har utviklet seg til en punktformet FL-H14 iskjernemorene, en såkalt dirt-cone. Morenematerialet har så blitt liggende igjen oppe på blokkmarka i en ringformet haug da breen smeltet helt bort.
Morenehauger av ulik type finnes over hele landet. De utgjør en landform som har stor innvirkning på landskapsbilde og som har slektskap med mange andre glasiale landformer uten at de lar seg plassere entydig i noen av disse. Et typisk eksempel er Ramsjøen i Tydal i Sør-Trøndelag. Dette formbildet er svart vanlig mange steder i Norge. Et svært spesielt tilfelle, som også kalles for ringmorener, ses på Varangerhalvøya der morenehaugene ligger over et arealdekkende, gammelt blokkhav.
Form, plassering og størrelse kan variere mye; morenehauger kan variere i utstrekning fra noen få meter til flere hundretalls meter.
Fjellanger J, Sørbel L, Linge H, Brook E J, Raisbeck G M og Yiou F (2006) Glacial survival of blockfields on the Varanger Peninsula, northern Norway, Geomorphology 82: 255-272. https://doi.org/10.1016/j.geomorph.2006.05.007.