Fure i overflate av fast fjell, danne ved at undersiden av en isbre skurer mot underlaget; orientert parallelt med isbevegelsesretningen.
-
Eiliv Larsen CC BY-SA 4.0Isskuringsstriper i ulike retninger som følge av varierende brebevegelsesretninger. Gudbrandsdalen, Oppland.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0Isskuringsstriper i ulike retninger som følge av varierende brebevegelsesretninger. Væråsen, Tydal, Sør-Trøndelag.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0Isskuringsstriper i ulike retninger som følge av varierende brebevegelsesretninger. Brevika, Svalbard.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0Sigdbrudd som peker på at retningen av isens bevegelses er mot horisonten. Høylandet, Nord-Trøndelag.
Isskuringsstriper, også kalt bare skuringsstriper, er små furer som er risset inn i en overflate av fast fjell, eventuelt i store blokker. Isskuringstriper er gjerne smale og inntil en centimeter dype, men kan være flere meter lange. På plane overflater er stripene orientert i brebevegelsesretningen, og kan derfor brukes til å kartlegge tidligere brebevegelse. Isskuringsstriper dannes når stein og blokker i bresålen under breen skurer mot bergoverflater breen beveger seg over.
Eksempler på isskuringstriper finnes over hele landet. Mest synlig ses de på fuktig berg på harde bergarter og særlig langs sjøen der hvor forvitringen ikke har fått skikkelig tak, gjerne også sammen med FL-H22 P-former slik vi finner langs kysten av Vestfold og Telemark og Østfold og andre steder med tilsvarende berggrunn. Skuringsstriper er vanlige på FL-H25 Rundsva.
Isskuringstriper er godt kjent og blir systematisk kartlagt. Isskuringsretninger i samme område og ofte på samme sted der de kan krysse hverandre kan gi opplysninger om ulike brebevegelser gjennom tidene. Dette er ofte studert og beskrevet i litteraturen, men alderen på brebevegelsen er ofte bare kjent i grove trekk.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3EB-SS i NiN versjon 2.3
Stein i bresålen kan også føre til at det brekker av biter av fjellet. Disse bruddformer som følge av isskuring mot fast fjell kalles sigdbrudd og parabelriss. Bruddene kan være fra noen få centimeter til mer enn en meters brede og noen cm dype. Sigdbrudd er halvmåneformede hakk i bergflater, som er resultat av breerosjon. Buen til sigdbruddet peker i retning med den siste isstrømmen. Formen på halvmånen består av to deler, en overflate som heller nedover i samme retning som isbevegelsen og en nesten vinkelrett flate som avslutning på formen. Parabelriss vender andre veier og ser ut som buede sprekker i fjelloverflaten. Disse små landformene var inkludert i NiN 2.3 under navnet EB-11 Bruddformer, men er ikke inkludert i NiN 3.0 først og fremst fordi de som oftest er så små. De forekommer som regel sammen med isskuringsstriper.
Iverson N R (1991). Morphology of glacial striae: implications for abrasion of glacier beds and fault surfaces. Geological Society of America Bulletin 103: 1308-1316.