Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Glasiale landformer chevron_right Iskjernemorene

Iskjernemorene

FL-H14

Hovedtype

Haug- eller ryggformet avsetning med en kjerne av bre-is som er dekket av morenemateriale.

Iskjernemorener har et utseende som en morenerygg eller en løsmassehaug, men skiller seg fra vanlige morener ved at kjernen for det meste består av bre-is som er begravd og bevart under et lag av sedimenter. En iskjernemorenen har som regel en inaktiv iskjerne, dvs. uten betydelig intern deformasjon, fordi at breen uten sediment dekke smelter fortere og har trukket seg tilbake fra iskjerne morenen. Likevel er en iskjernemorene også en aktiv landform fordi smelting av iskjernen fremdeles pågår. Iskjernemorener kan dannes som følge av ulike prosesser, som har til felles at de fører til at bre-is omsluttes av sedimenter. Sedimentene kan komme fra ras ned på breoverflaten eller føres til brefronten via skjærplan i isen, det vil si at breisen kan gli over annen breis og avsette morenemateriale oppe på breisen som ligger under. Sedimentlag på bre-overflaten vil isolere og beskytte isen fra å smelte. Områder med eksponert is i bakkant av iskjernemorenen vil smelte raskere, slik at iskjernemorenen over tid blir stående som en isolert forhøyning i terrenget. Dersom ingen prosesser tilfører iskjernen ny is, vil iskjernen gradvis smelte bort og forsvinne og etterlate seg uregelmessige rygger og hauger av morenemateriale, gjerne med FL-H02 Dødisgroper. Iskjernemorener gjenkjennes i terrenget som morener som er unaturlig store, gjerne med en uryddig form.

Iskjernemorener finnes mange steder på Svalbard og i høyfjellet på fastlandet, for eksempel i Jotunheimen og Troms. De er ofte knyttet til områder med permafrost, der de kan bli bevart over lange tidsrom.

På Svalbard er det også vanlig at iskjernemorener i skrått terreng utvikler seg til BM-A09 steinbreer med breopphav. Landformene kan derfor enkelt forveksles, men skilles ved intern deformasjon av iskjernen. Når en ser at iskjernen begynner å sige nedover skråningen går en iskjernemorene over i en BM-A09 Steinbre med breopphav.

Iskjernemorener er godt kjent, men er ikke systematisk kartlagt.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-IS i NiN versjon 2.3.

Iskjernemorener er svært vanlig på Svalbard. Svært mange breer har det som ser ut som uforholdsmessig store morenerygger foran seg. Men mesteparten av disse landformene utgjøres av breis som er begravd under morenematerialet. Et godt eksempel er morenen foran Ayerbreen i Bolterdalen på Svalbard. Et eksempel på en slik morene som er under nedsmelting er morenene fra Paulabreen som dominerer kystlinjen i den innerste delen av Van Mijenfjorden. Moreneoverflaten domineres av hauger og groper som resultat av nedsmeltingsprosessen. Gropene er FL-H02 Dødisgroper, mens haugene er rester mellom disse eller partier av morenen der isen ikke er smeltet enda. Når denne isen smelter dannes en ny FL-H02 Dødisgrop.

Landformen kan ha stor formvariasjon, og formen endres ved gradvis smelting eller deformasjon av iskjernen. Iskjernemorener kan også dannes der isstrømmer møtes. Da kan det dannes en midtmorene som også er en form for iskjernemorene.

Lukas S (2011) Ice-Cored Moraines. In: Singh V P , Singh P, Haritashya U K (eds) Encyclopedia of Snow, Ice and Glaciers. Encyclopedia of Earth Sciences Series. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-2642-2_666.