Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Glasiale landformer chevron_right Fjord

Fjord

FL-H09

Hovedtype

Glasialt erodert U-dal, som er fylt av innsjø eller havvann.

En fjord er en U-dal som gjerne er overfordypet, det vil si at den inneholder et fjordtrau, og som er avgrenset i ytre del av en mer eller mindre markert fjordterskel. Fjorder er som oftest lange, dype og relativt smale. Fjord er som oftest brukt om slike daler som er fylt med havvann, med andre ord er de smale havbukter med åpen inngang mot den ytre kysten. Fjorder varierer mye i form, dimensjon og orientering. Landskapets utseende før istidene la grunnlaget for hvordan den glasiale erosjonen virket. For eksempel er mange fjorder utformet i eldre elvedalfører eller langs forkastninger. Isbredynamikk, nedisingshistorie og isstrømningsretning spiller også en viktig rolle i utformingen av fjorder, så vel som berggrunnens egenskaper. Fjorder i områder med svak berggrunn, i deler av Finnmark har en tendens til å være grunnere og bredere, enn fjorder som ligger i områder med harde og motstandsdyktige bergarter. I mange tilfeller følger fjorder svakhetssoner i terrenget, for eksempel større sprekkesoner og forkastninger. Slike fjorder og sund kan ha en retning som avviker fra den generelle retningen til isdreneringen under siste istid.

Det finnes fjorder langs hele norskekysten, fra Iddefjorden i Halden til Jarfjorden i Sør-Varanger. Store og velutviklete fjorder finnes særlig langs hele Norges vestkyst, fra Rogaland til Vest-Finnmark. Fjordsjøer finnes i innlandet dels i forlengelse av de store fjordene og dels i forbindelse med overgang mellom høyere terreng og lavere terreng ved utløpet av dalfører.

Fjorder er store landformer som er vanlige og godt kjent. Fjorder blir ikke systematisk kartlagt, men utbredelsesområdene er likevel godt kjent. Erosjonsrater og erosjonsprosesser som danner fjorder er til dels omdiskutert.

Et typisk eksempel på vestlandsfjorder med bratte fjordsider gravd ut i motstandsdyktige bergarter er Nærøyfjorden, en sidearm til Sognefjorden. Sognefjorden er Norges lengste og dypeste fjord, samt nest lengste fjord i verden, kun overgått av Scoresby Sund på Grønland.

Fjorder og U-daler består gjerne av flere bassenger eller trau, atskilt av høyder eller terskler. Tersklene er et resultat av at glasial erosjon graver ut, overfordyper, trau der erosjonen er sterkere, men mister erosjonskraft som for eksempel når breens hastighet avtar. Berggrunnsegenskaper kan også virke inn på hvor tersklene finnes. Fjordterskler virket ofte som oppholdssteder for brefronten under tilbaketrekking og framrykk under siste isavsmeltning. Det vil derfor ofte ligge større israndavsetninger på terskler. På bunnen av fjordtrauene ligger ofte opptil flere hundre meter tykke lag med sedimenter, som ble avsatt under isavsmeltingen. Trauene vil ofte ligge der ulike isstrømmer møttes under istidene. De fleste fjorder har flere terskler og trau, slik som f.eks. Hardangerfjorden. Sundene som ofte forbinder ytre deler av fjorder med hverandre, kan også ha U-dal-profil. Mange langstrakte innsjøer er også overfordypet av glasial erosjon, disse kalles også for innlandsfjord eller fjordsjø. Fjordsjøer kan være lavtliggende vann som er avsnørt fra havet på grunn av landheving eller de kan være fylt av ferskvann (f.eks. Tyrifjorden og Randsfjorden). Fjorder danner en egen landskap hovedtype, KF Fjordlandskap som utelukkende er definert som et kystlandskap mens innsjøer i denne landformtypen kalles IB-D01 Fjordbasseng.

Swift D A, Persano C, Stuart F M, Gallagher K, og Whitham A (2008). A reassessment of the role of ice sheet glaciation in the long-term evolution of the East Greenland fjord region. Geomorphology 97: 109-125. Nesje A og Whillans I M (1994). Erosion of Sognefjord, Norway. Geomorphology 9: 33-45. Rise L, Bøe R, Sveian H, Lyså A og Olsen H A (2006). The deglaciation history of Trondheimsfjorden and Trondheimsleia, Central Norway. Norwegian Journal of Geology 86.