Forsenkning i løsmasser dannet ved smelting av begravde isrester.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Liten dødisgrop med tjern i breelvmateriale. Nordkulpen ved gardermoen, Akershus.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Dødisgrop i glasifluvial avsetning (breelvdelta). Grimsmoen, Folldal, Hedmark.
-
Norsk Polarinstitutt CC BY-SA 4.0Flyfoto av mange vannfylte dødisgroper i morenemateriale. Morenen tilhører et stort kompleks av iskjernemorener knyttet til et brefremstøt av Paulabreen for rundt 600 år siden. Crednermorenen i Van Mijenfjorden på Svalbard. Kilde: TopoSvalbard.no
-
Marianne Christoffersen CC BY-SA 4.0Vannfylte dødisgroper. Sakrismoen, Røros, Sør-Trøndelag.
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0Vannfylt dødisgrop i sorterte sedimenter som ble avsatt langs en randmorene. Ved Krokvatnet, Saltdal, Nordland.
Dødisgroper,også kalt grytehull, er forsenkninger i løsmasser, ofte med en regelmessig form. De er gjerne relativt dype i forhold til bredden. Dødisgroper forekommer både enkeltvis og i grupper. Dødisgroper dannes når isbre-rester av varierende størrelse blir begravd i sedimenter og isen etter hvert smelter og etterlater seg et søkk i terrenget. Sedimentene virker som isolasjon for isrestene og disse smelter derfor sakte i en prosess som kan ta hundrevis av år, avhengig av de aktuelle klimaforhold. Dødisgroper finnes mest vanlig på breelvavsetninger og stammer fra nedsmeltingen etter siste istid, men forekommer også i morenemateriale uten breelvpåvirkning.
Dødisgroper finnes over hele landet både i morene og glasifluviale avsetninger.
FL-F06 Termokarst kan ligne dødisgroper og det kan være vanskelig å skille disse i felt på Svalbard. Termokarstforsenkninger dannes ved tining av permafrost, mens dødisgroper blir dannet som følge av smelting av isrester med bre-opphav. Termokarstbasseng er gjerne vannfylte og innsjøtypen kalles IB-F01 Termokarts-basseng. I tvilstilfeller trengs det inngående analyse av områdets brehistorie og utbredelse av permafrost for å kunne skille mellom de ulike landformenhetene. Dødisgroper kan også forveksles med FL-H13 Isfjellgroper. Dødisgroper representerer begravd is som har smeltet, mens isfjellgroper representerer forsenkninger som viser at isfjell har støtt ned i sedimentoverflaten. Isfjellgroper er vanlige i marint miljø, i motsatt til dødisgroper. Isfjellgroper er også dokumentert i områder som var dekket av bresjøer på slutten av siste istid på fastlandet.
Dødisgroper er godt kjent. Større dødisgroper blir systematisk kartlag, utbredelsesområdene er derfor relativt godt kjent.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-EN i NiN versjon 2.3.
Dødisgroper i breelvmateriale finnes mange steder, ikke minst tilknyttet store deltaavsetninger både der deltaene er avsatt i havet, dvs. FL-A01 Breelvdelta, slik som på Gardermoen i Akershus, og der de er avsatt i bredemte sjøer, dvs. FL-A07 Bresjødelta, slik vi finner for eksempel på Grimsmoen i Folldal i Hedmark. Begge steder ligger dødisgropene på rekker som følger løpsmønsteret på breelvdreneringen gjennom deltaavsetningene. Dødisgroper i morene finnes også mange steder, men er spesielt tydelige der de er tilknyttet FL-H14 Iskjernemorener på Svalbard. FL-H14 iskjernemorener som er under avsmelting har gjerne et mangfold av slike dødisgroper. Et godt eksempel er moreneavsetningene knyttet til Paulabreen i Van Mijenfjorden.
Avhengig av grunnvannstanden kan dødisgroper være tørre, vannfylte eller med myr i bunnen. Dødisgroper kan finnes i sortert materiale såvel som i morenemateriale.
Maizels J (1977). Experiments on the Origin of Kettle-holes. Journal of Glaciology, 18: 291-303. doi:10.3189/S0022143000021365