Morenerygger avsatt under vann langs brekanten, ved mindre fremstøt eller stillstand av brefronten
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0De Geer-morene dannet i Nedre Glomsjø som ble demt opp under nedsmeltingen av innlandsisen (skyggerelieff fra Kartverket). Alvdal, Hedmark. Kilde: hoydedata.no
-
Mikis van Boeckel CC BY-SA 4.0De Geer-morene dannet mot en bredemt innsjø. Strompdalen, Namdalen, Nord-Trøndelag.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0De Geer-morener dannet i et kyst-miljø i Vestrefjorden. Haram kommune i Møre og Romsdal. Kilde: hoydedata.no
De Geer-morener er relativt lave morenerygger avsatt langs kanten av en isbre som smelter tilbake i en fjord, innsjø eller temporær bresjø. De kan forekomme i serier av parallelle rygger med mer eller mindre jevn avstand. Isbreen avsetter sedimenter i form av morenerygger ved kortvarige framstøt eller stillstand av brefronten. Moreneryggene vil, liksom brefronten, ofte være bueformet fordi de speiler brefrontens posisjon under dannelsen. Den stegvise tilbaketrekningen av brefronten resulterer derfor i en rekke tverrgående rygger med mer eller mindre jevn avstand. Periodisiteten har vært tolket som brefrontens respons på årstidsvariasjon, men det er dokumentert at det ikke alltid er tilfelle.
De Geer-morener finnes langs mange fjorder i Norge, på Svalbard og i områder som var dekket av bredemte innsjøer under nedsmeltingen etter siste istid, for eksempel langs Nedre Glomsjø i Alvdal i Hedmark. Langs kysten finnes de i områder under marin grense og de forekommer også langs enkelte av dagens innsjøer i innlandet.
De Geer-morener kan forveksles med FL-H24 Rogenmorener og mindre FL-H23 Randmorener i terrestrisk miljø. De Geer-morener skilles fordi ryggene er ofte er skarpere og forekommer i parallelle serier med en jevn avstand. Indikasjoner på De Geer-morener kan være at ryggene kan knyttes mot FL-C05 Bresjøstrandlinjer eller avsetning under marin grense. Om det er fare for forveksling kreves det en forståelse av nedsmeltingshistorikken eller sedimentologiske undersøkelser for å kunne dele inn landformenhetene med stor grad av sikkerhet.
De Geer-morener er relativt godt kjent. De Geer-morener blir ikke systematisk geologisk kartlagt som egen landform i Norge og utbredelsesområdene er derfor ikke kjent i detalj selv om det i store trekk er kjent.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-EN i NiN versjon 2.3.
Klassiske lokaliteter med De Geer-morener finnes i Sverige, der morenetypen også har navnet sitt fra, kalt opp etter den svenske geologen Gerard De Geer. I Sverige er denne morenetypen spesielt viktig fordi den ga grunnlag for en svært detaljert analyse av isens tilbaketrekning ved slutten av siste istid. Morenene ligger i tette mønstre innenfor hverandre og mellom morenene er det ishavsleire. Ved å telle års-lag i leira, såkalte varv i relasjon til moreneryggene, kan en få detaljert informasjon over forløpet under isens tilbakesmelting. I prinsippet ble det dannet en morene hvert år siden variasjonene til brefronten fulgte sommer/vinter-variasjonen. Derfor ble disse morenene også kalt årsmorener. Senere, mer detaljerte studier har imidlertid påvist mange unntak fra dette og modellen stemmer derfor ikke alle steder.
Det finnes gode eksempler på De Geer-morener både fra kyst-miljø der morenene er avsatt i sjøen og fra fjellområder der morenene er avsatt i bredemte innsjøer. Et godt eksempel på det første er Vestrefjorden i Haram kommune i Møre og Romsdal, der det ligger en tett serie av slike morener i hele fjordens lengde. Lignende eksempler fra Nord-Norge finnes i mange av dalene og fjordene på Hinnøya, og i Tromsø kommune langs Ringvatnet på Ringvassøya. De Geer-morener som er dannet i bresjø finnes for eksempel i Alvdal i Innlandet. Disse lokalitetene har likhetstrekk ved at de er markerte dalganger, der morenene krysser dalgangen i tette serier. Morenene ble avsatt i vann og er alltid avgrenset i høyden opp til et tidligere vann- eller havnivå. De Geer-morener er også registrert flere steder i lavlandet i mer åpent lende, for eksempel i Pasvikdalen i Finnmark, i Namdalen i Nord-Trøndelag. Disse er da dannet mer regionalt i tilknytning til innlandsisens tilbakesmelting i bredere kystmiljø.
De Geer-morener dannes generelt ved bresålen under vann. Det kan skilles mellom rygger dannet i havvann under marin grense langs kysten, og rygger som ble dannet i bredemte sjøer eller innsjøer i innlandet.
Lindén M og Möller P (2005). Marginal formation of De Geer moraines and their implications to the dynamics of grounding-line recession. J. Quaternary Sci. 20: 113–133. Høgaas F, og Longva O (2018). The Early Holocene ice-dammed lake Nedre Glomsjø in Mid-Norway: an open lake system succeeding an actively retreating ice sheet. Norsk Geologisk Forening 98(4).