Skålformet fordypning i fjellmassiv, gravd ut av lokal isbre.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Kjelen er en liten botn med aktiv bre. Ved Juvasshytta i Jotunheimen, Lom.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Liten botn i Fanaråkmassivet på Sognefjellet, Sogn og Fjordane.
-
Bjørn Bergstrøm CC BY-SA 4.0Foto fra fly viser botn med aktiv bre. Troms.
En botn er en skålformet fordypning i et fjellmassiv. Avhengig av modenhetsgrad kan botner være overfordypet, det vil si at erosjonen har gått så dypt i bakkant at det har dannet en terskel som i dag rommer en innsjø. Men begrepet botn brukes også for skålformer som ikke er overfordypet. Botner er et resultat av vedvarende lokalglasiasjon, det vil si isbreer utenfor den store innlandsisen, med effektiv erosjon gjennom store deler av kvartær tid. Erosjonen har ofte skjedd langs svakhetssoner, daler og søkk som er knyttet til tektoniske strukturer eller andre svakheter i berggrunnen. Glasiasjonshistorie, klimatiske forhold og bredynamikk har også stor betydning for dannelsen og utviklingen av botner. Dagens breer som ligger i en botn kalles BM-A05 botnbre. Her er erosjonsprosessene fremdeles aktive. Botner er en viktig landform i IÅ-53 og 53 Tindelandskap som også kan kalles alpine landskap.
Botner er vanlige landformer i alpine fjellandskap, og forekommer i alle deler av landet med alpine landskapstyper, ofte sammen med FL-H27 Tinder. Områder med tallrike velutviklete botner er f.eks. Sunnmøre, Lofoten, Jotunheimen og Lyngsalpan.
Botner kan ha en glidende overgang mot FL-H29 U-dal, ofte i form av FL-H12 Hengende dal. Botner kan skilles ut basert på den korte lengden i forhold til bredden av landformen.
Botner er godt kjent og beskrevet i litteraturen. Utbredelsesområdene er også godt kjent. Erosjonshastighet og alderen på botner er imidlertid omdiskutert.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3EB-BO i NiN versjon 2.3.
Ordet botn, botnen og botten i stedsnavn er gjerne brukt om mange landskapsformasjoner og egenskaper som ikke faller inn under definisjonen av landformen botn.
Botner er vanlige landformer i høyereliggende fjellområder som Jotunheimen og i mange fjellområder langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge. Botnbreene kan forekomme i ulike størrelser og de kan dekke kun en liten del av det totale arealet til botnen. Generelt er botner mest tallrike i alpine fjellområder langs kysten, områder som kun i kortere perioder under istidene har vært dekket av den store innlandisen. I slike områder har det vært lange perioder med intens lokal erosjon av lokale breer, som har resultert i et alpint landskap eller tindelandskap med bl.a. botner, FL-H06 egger og FL-H27 tinder. Eksempler på større områder som er dekket av alpine landskap er Lofoten, Sunnmørsalpene og mye av Nordland og Troms. I Jotunheimen ser vi klart at botnene i vest gjerne har aktive breer i seg, mens man lenger øst har botner uten breer. I Rondane er det også mange botner, men ingen med aktive breer. Det forekommer botner lokalt også i mer østlige deler av Sør-Norge, mot svenskegrensa.
Botner er aktive landformer når de inneholder en bre, eller fossile landformer når breen er smeltet bort.
Larsen E, og Mangerud J (1981). Erosion rate of a Younger Dryas cirque glacier at Kråkenes, western Norway. Annals of Glaciology 2: 153-158.