Større, lukkede daler dannet ved kjemisk oppløsning i hovedsakelig kalkberggrunn.
Større, lukkede, gjerne videdaler med som ligger ved eller like over lokalt grunnvannsnivå. Under flomhendelser blir dalbunnen helt eller delvis vannfylt. Innsjøer i poljer kan også beskrives som IB-G01 karstbasseng. Dalbunnen jevnes ofte ut i disse flomperiodene og fører til en karakteristisk flat dalbunn. Dalene dreneres gjennom underjordiske utløp. Nedløpene fungerer i flomperioder tilløp til kilder. Slike vekslende kilder og nedløp omtales i litteraturen som estaveller. Poljer kan sees som lukkede sedimentbasseng, dannet ved storskala oppløsning av karstbergarter.
Engjavatnet i Velfjord kan best beskrives en som polje i Norge. Engjavatnet er normalt en innsjø, men fra tid til annet drenerer vannet ut gjennom et grottesystem. Vannet har også blitt beskrevet som en tørrsjø, på engelsk: turlough, men oppfører seg ikke på samme måte. En tørrsjø er for det meste tørr og bare vannfylt når det regner mye. Utbredelsen av poljer er ikke avklart.
Poljer kan forveksles med store FL-G01 doliner og med andre landskapselementer som utgjør større forsenkninger i landskapet.
Engjavatnet er kartlagt og har vært overvåket av fagfolk fra Universitetet i Bergen, men det foreligger ikke vitenskapelige publikasjoner fra Norge. Kunnskap fins, men det er behov for ytterligere data og mer analyse av fenomenet særlig med hensyn på forekomst og utbredelse.
Landformen finnes ikke beskrevet i NiN 2.3.
Engjavatnet i Brønnøy kommune er den best beskrevne Poljen i Norge. Andre kandidater som ikke er godt nok undersøkt, men kan passe beskrivelsen er i Lavangsmarka i Evenes og områder på Reinøya og Børselvområdet i Porsanger.
Poljer kan være fra få hundre meter til kilometer lange.
Lauritzen, S.-E. (2010). Grotter - Norges ukjente underverden. Oslo, Tun Forlag.