Hulrom i fast fjell dannet ved kjemisk oppløsning.
-
Terje Solbakk CC BY-SA 4.0Bildet viser grottepassasje med dryppstein (stalaktitter i taket og stalagmitter på golvet) og en person med grotteutforskningsutstyr. Okshola-Kristihola, Fauske, Nordland.
-
Terje Solbakk CC BY-SA 4.0Karstgrotte, golvet dekt med løsmasser og spredt dryppstein utfelt langs sprekker i tak. Fauske, Nordland.
Begrepet karstgrotte brukes om huler dannet ved kjemisk oppløsning av fast fjell. Slike grotter kalles også kalkgrotter, men det finnes også andre grottetyper i kalkstein og derfor er ikke det begrepet brukt her. Flere ulike definisjoner av begrepet grotte er i bruk. En vanlig brukt definisjon sier at en grotte er et hulrom i berg med en lengde innover i berget som er minst det dobbelte av åpningens største tverrsnitt, og som er stort nok til at et menneske kan få plass. Iblant stilles et tilleggskrav om fravær av dagslys inne i grotta. Minskende dagslys er en gradient som i NiN er degget opp av variabelen LM-GS Grottebetinget skjerming. Hydrologisk sett er grotter aktive eller fossile elveløp og er dermed sterkt knyttet til elveløpsformen EL-A03 Elveløp i fast fjell gjennom kjemiske oppløsningsformer. Innsjøer i grotter karakteriseres som IB-G02 Kalkgrottebasseng. Karstgrotter har ofte karakteristiske særtrekk i tverrprofilet avhengig av hvordan dannelsen i forhold til grunnvannsnivå. Mekanisk kollaps kan prege deler av en karstgrotte. Oppløsningsprosessen som resulterer i dannelse av karstgrotter kalles karstifisering. I karstgrotter kan det også dannes avsetninger av oppløst kalkmateriale i form av for eksempel dryppstein. De fleste karstgrotter dannes i kalkstein, marmor eller dolomitt.
Karstgrotter er relativt vanlige i de delene av Norge som dekkes av kjemisk oppløselige bergarter, det gjelder i hovedsak Trøndelag, Nordland og sørlige Troms.
Karstgrotter kan forveksles med andre grottetyper som FL-I01 brenningsgrotter, FL-P04 lavatunnel som vi bare har på Jan Mayen og FL-H17 jettegryter. Det finnes også andre former for hulrom som grotter i FL-E04 Sprekkekløfter og hulrom i FL-L02 Fjellskred samt menneskeskapte gruveganger o.l. som kan forveksles. Forskjellene kan klarlegges ved å se på berggrunn, posisjon i landskapet og utformingen. Ulike typer grotter og hulrom kan i teorien eksistere sammen.
Det er gjort mye forskning både i Norge og ikke minst internasjonalt på dannelse og utvikling av karstgrotter – såkalt speleologi. Kunnskapsgrunnlaget er generelt bra. Datering og hastighet på prosessene i utvikling av norske grotter må ofte settes i sammenheng med istidshistorien. Grottas historie kan være svært kompleks. For eksempel kan deler av karstgrotter overleve glasial erosjon og dermed være utviklet under et annet landskap enn dagens. Når det gjelder norske karstgrotter er det fortsatt kunnskapshull når det kommer til dannelse av de eldste grottene og forhold ved for eksempel innhold som løsmasser og fauna som finnes i grottene.
Omtalt i NiN2.3 som BS-3KJ-KG kalkgrotte.
Eksempler på kjente karstgrotter i Norge er Grønligrotta i Rana, og Løvstadgrotta og Rønnåhøla i Beiarn. Eksempler på grotter som har eller har hatt mye dryppstein, er Grønligrotta og Hammarnesgrotta i Rana (Nordland). Karstgrotter er funnet i de fleste fylker.
Grotten eller grottesystemets utstrekning kan variere fra noen få meter til over 1000 m; det er registrert mer enn 50 karstgrotter i Norge med en lengde på over en kilometer. Bredde og høyde varierer fra noen få desimeter til mange titalls meter. Karstgrotter har gjerne en distinkt form med tverrprofil som gjenspeiler grottas utvikling, men passasjen kan også være betydelig preget av kollaps og bergartens beskaffenhet. Innfylling av løsmasser og dryppstein kan også gi store variasjoner.
Lauritzen, S-E (2010). Grotter - Norges ukjente underverden. Oslo, Tun Forlag. Lauritzen, S-E (2001). Marble Stripe Karst of the Scandinavian Caledonides: an end-member in the contact karst spectrum. Acta Carsologica 30: 47-79. Lauritzen, S-E og J Lundberg (2000). Solutional and erosional morphology. Speleogenesis, evolution of karst aquifers. I A. Klimchouk, D. C. Ford, A. Palmer og W. Dreybrodt. Huntsville. National Speleological Society: 408-426.