Lukkede forsenkninger i terrenget dannet ved kjemisk oppløsning av kalkstein i undergrunnen.
-
Terje Solbakk CC BY-SA 4.0Bildet viser nordlige deler av ei 60x100 meter stor kollapsdoline (doline) med bergvegger og innfylt med kollapsmateriale. Steinugleflåget er ei kollapsdoline med bratte vegger og bunn dekt av kollapsblokker. Plurdalen, Rana.
-
Terje Solbakk CC BY-SA 4.0Bildet viser forsenkninger i landskapet (doline), delvis overdekt med løsmasser men bart fjell er også synlig. Denne har også elementer av løsmassedoline, men løsmassene er delvis transportert gjennom karstakviferen og ut av området. Steinugleflåget, Rana, Nordland.
Doline er en samlebetegnelse for traktformete hulrom eller forsenkninger i grunnen, som er dannet ved kjemisk oppløsning av bergarten, fortrinnsvis i kalkstein, dolomitt og marmor. Forsenkningen skal normalt ikke ha et stående vannspeil; vann som renner inn i hulrommet finner veg videre inn i bergmassen. Det er vanlig å skille mellom oppløsningsdoliner som også kalles suffosjonsdoliner, innsynkningsdoliner,subsidensdoliner og kollapsdoliner som også ofte kalles jordfallshull. Oppløsningsdoliner dannes der hvor oppløst materiale tar mye mindre plass enn bergarten som ble oppløst. Oppløsningsdoliner dannes der det er tykt løsmassedekke over karstbergarten. Innsynkningsdoliner der det skjer en gradvis, sakte overgang til overflaten og hvor overliggende bergarter fyller deler av hullet. Jordfallshull dannes ved plutselig innrasning, enten ved at grottetaket er utsatt for ras og etterhvert når terrengoverflaten eller ved at løsmasser over hullet plutselig kollapser.
Eksempler på doliner fins de fleste steder med kjemisk lettoppløselige bergarter.
Innganger til FL-G02 Karstgrotte kan ligne doliner i slakere terreng der omkringliggende bergarter eller løsmasser har rast inn mot grotteinngangen. FL-H17 jettegryte som er delvis fylt av løsmasser kan også ligne doliner. Steinurer som fyller andre naturlige forsenkninger, kan også forveksles med doliner. Løsmassedoliner kan ligne FL-H03 dødisgroper, men siden doliner gjerne er en aktiv og pågående prosess, vil rasvinkelen ned mot bunnen ofte være brattere og med lite eller ingen vegetasjon langs sidene. Doliner kan også forveksles med FL-F06 termokarst. Doliner ligger alltid på karstbergarter og gropen strekker seg helt ned i bergarten og er ikke en form som bare berører løsmassene. Uten nøyere undersøkelser kan dette være vanskelig å se på overflaten.
Mekanismene bak dannelsen av doliner er godt beskrevet i litteraturen, men både alder og hvilke roller ulike prosesser har hatt for dannelse og utvikling av doliner diskuteres og kan variere mye. Det foreligger en del kunnskap om norske doliner og det er mye internasjonal litteratur å støtte seg på, men det gjenstår fortsatt å få en samlet oversikt, inkludertomfanget av dolinedannelse i ulike områder.
Landformen er uendret og tilsvarer BS-3KJ-DO doline i NiN2.3.
Doliner fins de fleste steder hvor det er kalkstein eller marmor i berggrunnen. Gode eksempler er jordfallshullet Steinugleflåget i Plurdalen i Rana. I samme kommune er doliner vanlige på marmorblotninger f.eks. i Glomdalen.
Doliner kan variere fra meter-størrelse og opp til godt over hundre meter i diameter. Dolinene kan være fylt helt eller delvis med fra omliggende bergarter, eller løsmasser som har rast inn i dolinen under dannelsen av denne. Doliner kan bli svært store, for eksempel er jordfallshullet Steinugleflåget i Rana opptil 100 m i diameter, det fins også større doliner i Norge. Det kan være mulig å gå inn i grotter via doliner.
Lauritzen, S-E (2010). Grotter - Norges ukjente underverden. Oslo, Tun Forlag. Lauritzen, S-E (2001). Marble Stripe Karst of the Scandinavian Caledonides: an end-member in the contact karst spectrum. Acta Carsologica 30: 47-79. Lauritzen, S-E og J Lundberg (2000). Solutional and erosional morphology. Speleogenesis, evolution of karst aquifers. A Klimchouk, D C Ford, A Palmer og W Dreybrodt. Huntsville, Alabama, USA, National Speleological Society: s. 408-426.