Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Frostlandformer chevron_right Strukturmark

Strukturmark

FL-F04

Hovedtype

Overflatemønster (polygoner, sirkler eller striper) i løsmasser som dannes ved gjentatte fryse- og tinesykluser.

Strukturmark er ulike typer overflatemønster i løsmasser som oppstår i vannmettet materiale av alle kornstørrelser. Strukturmark dannes når løsmassene blir utsatt for gjentatt frysing og tining, noe som fører til oppfrysing av stein. Strukturmark er vanlig i vannmettet morene, men kan også forekomme i mer sortert materiale. Dannelsen forutsetter en viss variasjon i kornstørrelse i løsmassene. Tilgang på vann er avgjørende. Når bakken fryser til, utvider vannet i løsmassene seg og stein og materiale heves opp mot overflaten. Når frosten går ut av bakken minsker volumet og bakken senker seg igjen. Større steiner faller ikke ned til sin eksakt samme posisjon. Litt finkornet materiale legger seg under steinene. Over tid fører det til en transport av stein mot overflaten. Transporten går vinkelrett mot frostplanet og det betyr at man får en sideveis bevegelse av steiner hvis frostplanet er ujevnt, for eksempel der det er sprekker i materialet der frosten trenger dypere ned. Det har dermed en tendens til å dannes ringer eller polygoner med grovere stein langs kanten og finmateriale i sentrum av polygonene. Utvidelsen av det finere materialet fører til at det grovere materialet presses enda mer ut mot sidene og det forsterker prosessen. Nettverk av polygoner av grovere materiale, med overganger til mer eller mindre sirkulære strukturer, dannes på flat mark. I hellende terreng skjer polygondannelse i kombinasjon med jordsig som gjør at polygonene kan trekkes ut og danne striper i stedet. Hvis sedimentet er svært rikt på stor stein og blokk kan til slutt hele overflaten bli dominert av steinblokker uten synlige polygoner eller striper. Det kan da kalles en oppfrysningsblokkmark.

Strukturmark finnes en rekke steder i fjellet, for eksempel ved Juvasshytta i Jotunheimen (Bøverdalen, Lom, Oppland). På Svalbard kan strukturmark også forekomme nær kysten, for eksempel ved Kapp Linne i mer sorterte løsmasser.

Strukturmark er særlig vanlig i områder med permafrost, slik som på Svalbard. Det aktive laget i overflaten av permafrosten vil stort sett alltid være vannmettet. Strukturmark finnes også mange steder i Norge der det er tilgang på vann gjerne i tykke morener og hyppige fryse-tine sykluser.

Strukturmark varierer i form og innhold av grov stein, fra polygoner, sirkler og striper og helt over mot oppfrysningsblokkmark der strukturen i oppfrysningen er i ferd med å forsvinne på grunn av for stort stein- og blokkinnhold.

Polygonmønster fra FL-04 Strukturmark kan forveksles med FL-01 Iskilepolygonmark. Landformenhetene skilles ut på grunn av at polygonene i FL-04 Strukturmark avgrenses med varierende kornstørrelse. FL-01 Iskilepolygoner blir derimot avgrenset med en iskile, eller finsediment der det har vært en iskile tidligere. Når grove steinpolygoner vokser sammen fordi morenen er særlig blokkrik kan oppfrysningsblokkmark bli seende ut og forveksles med andre typer blokkrike overflater, som for eksempel blokkhav. Blokkhav dannes ved ulike forvitringsprosesser.

I NiN 2.3 beskrives landformen som 3FP-SM Strukturmark og 3FP-OB Oppfrysningsblokkmark.

Mekanismene bak dannelsen av strukturmark er velbeskrevet i litteraturen, men både alder og hastigheten av dannelsen er fremdeles ikke godt kjent.

Orvin, A. K. (1942). Om dannelse av strukturmark. Norsk Geografisk tidsskrift 9: 105-123. Haugland J E (2004). Formation of patterned ground and fine-scale soil development within two late Holocene glacial chronosequences: Jotunheimen, Norway. Geomorphology 61: 287-301. Lundqvist, J (1961). Patterned Ground and related frost phenomena in Sweden. Yearbook 55, Geological survey of Sweden: 1-101. Washburn, AL (1956). Classification of patterned ground and review of suggested origins. Bull. Geol. Soc. Am. 67: 823-865.