Strukturmark

Strukturmark er ulike typer overflatemønster i løsmasser som oppstår i vannmettet materiale av alle kornstørrelser. Strukturmark dannes når løsmassene blir utsatt for gjentatt frysing og tining, noe som fører til oppfrysing av stein. Strukturmark er vanlig i vannmettet morene, men kan også forekomme i mer sortert materiale. Dannelsen forutsetter en viss variasjon i kornstørrelse i løsmassene. Tilgang på vann er avgjørende. Når bakken fryser til, utvider vannet i løsmassene seg og stein og materiale heves opp mot overflaten. Når frosten går ut av bakken minsker volumet og bakken senker seg igjen. Større steiner faller ikke ned til sin eksakt samme posisjon. Litt finkornet materiale legger seg under steinene. Over tid fører det til en transport av stein mot overflaten. Transporten går vinkelrett mot frostplanet og det betyr at man får en sideveis bevegelse av steiner hvis frostplanet er ujevnt, for eksempel der det er sprekker i materialet der frosten trenger dypere ned. Det har dermed en tendens til å dannes ringer eller polygoner med grovere stein langs kanten og finmateriale i sentrum av polygonene. Utvidelsen av det finere materialet fører til at det grovere materialet presses enda mer ut mot sidene og det forsterker prosessen. Nettverk av polygoner av grovere materiale, med overganger til mer eller mindre sirkulære strukturer, dannes på flat mark. I hellende terreng skjer polygondannelse i kombinasjon med jordsig som gjør at polygonene kan trekkes ut og danne striper i stedet. Hvis sedimentet er svært rikt på stor stein og blokk kan til slutt hele overflaten bli dominert av steinblokker uten synlige polygoner eller striper. Det kan da kalles en oppfrysningsblokkmark.