Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Frostlandformer chevron_right Pingo

Pingo

FL-F02

Hovedtype

FL-F02 Pingo er en stor isfylt haug i et permafrost-område, bygd opp omkring en helt eller delvis frossen kilde.

En pingo er en stor, uregelmessig kjegleformet haug som består av løsmasser og som har en iskjerne. Pingoer kan være opp til 40 m høye og ha en diameter på inntil 200 m. Dannelsen av en pingo forutsetter et stabilt kildevannsoppkomme i et område med permafrost. Kilder forekommer gjerne nederst i en dalside eller i dalbunnen inn mot dalsiden. I Arktis kan det i løpet av vinteren strømme ut betydelige mengder vann (eventuelt med suspendert materiale), som fryser til is i og omkring kildepunktet. Når vannet fryser og utvider seg, heves sedimentene på bakken. Over tid kan det bygges opp en stor haug med helt eller delvis frosset is og mineralmateriale omkring kildepunktet, dette kalles en pingo. Etter hvert som pingoen vokser i høyden sprekker gjerne overflaten opp og blottlegger is som begynner å smelte. Det dannes et lite tjern som gradvis blir større. I tillegg kan også kilden tørke ut. Da vil pingoen ikke lenger være aktiv. I et tilstrekkelig kaldt klim, som i Arktis, kan en slik fossil pingo bestå i lang tid før den smelter ned.

Pingoer forekommer i bunnen av daler flere steder på Spitsbergen, f.eks. i Adventdalen og Reindalen. Det finnes ikke pingoer på Norges fastland.

Pingo kan ligne litt på landformen pals. LO-PA Pals er det sentrale strukturelementet i torvmassivtypen TM-A04 Palsmyr og er beskrevet under denne torvmassivtypen. I tillegg til å være mindre enn pingoer dannes palser utelukkende i denne type myrmassiv.

Pingoer er godt dokumentert og beskrevet i litteraturen. Fossile pingoer er også godt beskrevet fra områder utenfor Norge.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3FP-PI Pingo i NiN versjon 2.3.

Formen til en pingo varierer mellom en haug bestående av is, som betyr at landformen er aktiv, til en grop i løsmasser, gjerne i form av et lite tjern når iskjernen har smeltet ned. En nedsmeltet pingo er inaktiv. De pingoene som finnes på Spitsbergen kalles for hydrauliske pingoer. Det finnes også en annen type som kalles hydrostatiske pingoer. De dannes som et lukket system på store tundraflater, og finnes ikke på Svalbard.

Liestøl O (1977). Pingos, springs, and permafrost in Spitsbergen. Norsk Polarinstitutt Årbok 1977: 7 – 29. Demidov, V, Demidov, N, Verkulich, S, & Wetterich, S (2022). Distribution of pingos on Svalbard. Geomorphology 412: 108326. https://doi.org/10.1016/j.geomorph.2022.108326