FL-F01 Iskile er en sprekk i markoverflata, som oppstår som resultat av fryse- og tineprosesser i permafrost. Iskilene danner som regel et polygonmønster i terrengoverflaten. Iskilene kan være aktive og isfylte, eller finnes som fossile strukturer.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Iskilpologonmark utviklet på en overflate med breelvsedimenter med spylerenner. Brenna i Porsanger, Finnmark. Kilde: hoydedata.no
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Iskilepolygonmark – tatt fra helikopter ved Barentsøya (Svalbard).
-
Lena Rubensdotter CC BY-SA 4.0Iskilepolygon. Sveabukta, Svalbard.
En iskile dannes ut fra en sprekk i markoverflata. Gjentatt vannfylling med etterfølgende tilfrysning i permafrost utvider sprekken. En iskilepolygonmark er en polygonmønstret overflate der iskiler avgrenser polygonene. Iskilene fryser til og utvides om vinteren, mens sprekkene fylles med vann og sedimenter om sommeren. Selv aktive iskiler kan være dekket av vegetasjon. Landformen blir ansett som aktiv når marka sprekker opp, på grunn av frostprosesser slik at iskilen vokser. Dersom sprekken (kilen) ikke lenger fryser til med is om vinteren, vil den etter hvert fylles igjen av materiale som løsner fra sideveggen. Da har den blitt til en fossil iskile, og iskilepolygonmarka har blitt til en fossil iskilepolygonmark. Iskiler forekommer i løsmassedominerte områder som har, eller har hatt, permafrost. De er særlig knyttet til sorterte avsetninger som elve- eller breelvmateriale i slakt terreng.
Aktiv iskilepolygonmark finnes mange steder på flat og svakt hellende mark på Svalbard. Fossil iskilepolygonmark er mer sjelden, men finnes på hevede Breelvdelta (FL-A01) og Sandurer (FL-A06) på fastlandet.
Polygonmønsteret i overflaten kan forveksles med FL-F04 Strukturmark. Landformenhetene skilles ved at polygonene i FL-F04 Strukturmark avgrenses med varierende kornstørrelse. Iskilepolygoner blir derimot avgrenset av FL-F01 Iskiler, enten som er aktive i dag, eller en som var aktiv tidligere.
Prosessen bak iskiler er vel studert i litteraturen. Utbredelsen av landformene er svært avgrenset, og knyttet til permafrost ved dannelsen. Hastigheten på hvordan landformen endres over tid som følge av varmere klima er imidlertid ikke godt kjent.
I NiN 2.3 inngår iskiler i landformen 3FP-IP iskilepolygon.
Iskiler kan forekomme som aktive og fossile landformer. Dersom kilen ikke blir gjenfylt av vann som fryser til is om vinteren defineres et iskilepolygon som fossilt. Polygonene som innesluttes av iskilene kan ha en terrengoverflate som er høyere eller lavere enn selve iskilen. Dette er en vanlig inndeling av iskilepolygoner.
Orvin, A K (1942). Om dannelse av strukturmark. Svensson, H (1962). Tundra polygons photographic interpretation and field studies in North-Norwegian polygon areas. NGU Årbok 1962: 298-327. Ballantyne, C K (2018). Periglacial geomorphology. John Wiley & Sons. Matsuoka, N, Christiansen, H H og Watanabe, T (2018). Ice?wedge polygon dynamics in Svalbard: Lessons from a decade of automated multi?sensor monitoring. Permafrost and Periglacial Processes 29: 210-227.