En leirravine er en liten bekkedal, ofte med en v-formet tverrprofil, som er gravd ut i marin leire av rennende vann. Leirraviner danner ofte store, sammensatte ravinesystemer på store leirsletter, men kan også opptre som enkeltstående landformer.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Et eksempel fra en leirravine fra Nesåa i Nord-Trøndelag. Dette er grunn ravine som er beitet. Det åpne landskapet gjør at formen synes tydelig. Det går en liten bekk i bunnen av ravinen.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Når raviner ikke beites gror de fort igjen. Øverst er ravinene klart v-formet og ravinen har gjerne et relativt bratt fall nedover. Lenger ned jevner fallet seg ut og ravinebunnen blir bredere slik vi ser her på bildet fra en ravine i Nittedal, Akershus.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Et eksempel på større ravinesystemer vises i terrengskyggekartet under. Dette er et system av leirraviner på Romerike. Til venstre et skyggerelieff-bilde basert på LiDAR-data av både bakkeplanerte og intakte ravinesystemer. LiDAR data kommer fra Statens kartverk. I deler av dette systemer er mange gamle raviner bakkeplanert, dvs. at terrenget er jevnet ut for effektiv jordbruksdrift. Romerike.
Leirraviner dannes når vann eroderer i finkornete hav- og fjordavsetninger som har blitt hevet over havnivå etter istiden. Slike avsetninger kan være mange titalls meter tykke og ha stor arealmessig utbredelse. Drenering av overflatevann gjør at det først dannes små erosjonsriller. Disse utvikler seg til større, forgrenete dreneringsløp, slik at tilfangsområde og periodevis vannføring stadig øker. Med denne utviklingen øker også vannets evne til erosjon i løsmassene. Over tid utvikles dreneringsløpene til raviner, som gradvis blir dypere og bredere og som danner forgrenete ravinesystemer, der mindre raviner munner ut i større. Erosjonen stopper når ravinen er erodert ned til fast fjell, slik at det dannes en lokal erosjonsbasis. Naturlige raviner uten menneskelig påvirkning er tydelig avgrensete landformer med bratte skråninger, og det er vanlig med ras og utglidninger i ravinekantene. Leirravinene kan være flere titalls meter dype og de kan danne titalls kilometer lange ravinesystemer. Leirravinene endrer karakter fra de bratte v-formede delene øverst i systemet, til mer åpne og vide daler lenger nede.
Leirraviner er begrenset til områder under marin grense. De er særlig tallrike i områder med mektige og vidstrakte avsetninger av marin leire, f.eks. FL-I05 Leirslettene på Østlandet, i Trøndelag og i Pasvik i Øst-Finnmark. Men det finnes også mindre forekomster av marin leire og leirraviner, spredt langs hele norskekysten.
En leirravine kan forveksles med andre type raviner som er nedskåret i andre type løsmasser, som FL-D04 Ravine i bresjøsedimenter eller FL-D06 Ravine i morene. Leirraviner er raviner i finkornete hav- og fjordavsetninger under marin grense og kunnskap om høyden til marin grense samt feltundersøkelser av løsmassene gir grunnlag for å unngå forveksling. Leirraviner og FL-D06 Raviner i morene kan forekomme ved siden av eller i overgang til hverandre, som resultat av den stratigrafiske oppbyggingen og romlige fordelingen av løsmassene. De ulike typene raviner er skilt ut som ulike hovedtyper, siden forskjellene i kornstørrelse medfører ulik vanndrenering og dermed utforming av de ulike ravinetypene.
Utbredelsen av Leirraviner i Norge og prosessene som danner dem er godt kjent. Tiden det tar å danne et ravinesystem og de impliserte postglasiale erosjonsratene er derimot lite studert i Norge.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3ER-RL Leirravine NiN versjon 2.3"
Fine eksempler på ravine og ravinesystemer finnes særlig på Østlandet og i Trøndelag. Et eksempel på større ravinesystemer ligger i Romerike der ravinesystemene knyttet til elva Leira splitter opp den store FL-I05 Leirsletta, Romerikssletta.
Det er stor variasjon innen landformen leirravine. Denne variasjonen er i hovedsak knyttet til selve erosjonsprosessen som graver ut ravinen. Noen leirraviner er tørre, dvs. at vann bare episodisk renner og eroderer ravinen, som ved kraftige regnskyll eller snøsmelting. Andre raviner kan ha en permanent bekk eller liten elv som renner i bunnen av ravinen. En spesiell type leirraviner er knyttet til grunnvannsutsig. Disse kalles gjerne kilderaviner og har sitt startpunkt fra en kildehorisont i øvre del av ravinesystemet. Ofte er dette grunnvann som renner gjennom breelvmateriale som igjen ligger over marin leire. I slike tilfeller vil øvre del av ravinen ha grovere materiale enn dypere deler. Siltig sand, sand og grus i breelvavsetninger og/eller strandavsetninger vil dominere i ravineskråningene, men ravinens eksistens og utvikling er fremdeles bestemt av den marine leira under. De inngår derfor i begrepet leirravine. Kildehorisontene har stor økologisk betydning. Arealbruken i mange ravinesystemer har variert gjennom tidene. Tidligere var beiting med høy intensitet vanlig. Dette førte til gressbevokste ravinesystemer uten tett skogdekke. Det finnes fremdeles mange slike beiteraviner rundt omkring i landet. Bakkeplanering har i mange områder kraftig påvirket og redusert særpreget til leirraviner.
Sønstegaard, E og Mangerud, J 1977. Stratigraphy and dating of Holocen gully sediments in Os, Western Norway. Norwegian Journal of Geology 57: 313–346. Bogen J,?Berg H og?Sandersen F 1994. The contribution of gully erosion to the sediment budget of the River Leira. IAHS Publ. Ser. Proc. Rep. Int. Assoc. Hydrol. Sci.,?224?(1994):?307-316 Erikstad, L 1992. Recent changes in the landscape of the marine clays, Østfold, southeast Norway. Norsk geografisk Tidsskrift 46: 19-28.