Elvedelta

Aktive og fossile delta finnes over hele landet, både i tilknytning til innsjøer og havet.

Elvedelta ligner FL-A01 Breelvdelta men de kan som regel skilles ved sin posisjon i landskapet, samt ved at de inneholder fluvialt, ikke glasifluvialt materiale.

Elvedeltaer er godt kjent og velbeskrevet i litteraturen.

I NiN 2.3 inngår elvedelta i landformen 3AR-DE Delta.

Et velutviklet eksempel på et stort, aktivt delta der elveprosesser dominerer er Glommas delta ved munningen i innsjøen Øyeren i Akershus. Hovedelva som renner inn i Øyern er Glomma, men også de mindre elvene Nitelva og Leira har sitt utløp her og bidrar til avleiring av materiale. Deltaet strekker seg nesten en mil sørover fra den ytterste øya som er synlig som fastmark i deltaet. Ved deltafronten går vanndybden fra rundt 3 meter til 60 meter over en avstand på 2 km.

Utformingen av deltaer varierer sterkt og er avhengig av hvilke prosesser som styrer avsetningen, dette vil ofte være en kombinasjon av bølge-, tidevanns- og elveprosesser. Det er derfor vanlig å klassifisere deltaer basert på den dominerende prosessen som styrer avsetningen. Kornfordelingen til sedimentet som blir transportert av elven og formen til bassenget som deltaet bygges ut i, er også variabler som kan påvirke utformingen av deltaer. Tilførsel av grovkornete sedimenter i et relativt dypt basseng, vil for eksempel danne såkalte Gilbert-type deltaer. Dette er den vanligste typen deltaer i Norge og ellers langs kyster som er preget av istidshistorikk, høyt relieff og dype fjorder. Elvedeltaer som ble dannet lenge etter at isavsmeltingen var ferdig, kan likevel ligge høyt over dagens havnivå på grunn av landhevingen. Slike deltaer kalles fossile elvedeltaer og er ofte preget av naturlig erosjon slik at bare deler av det opprinnelige deltaet gjenstår. Uttak av grusressurser har også fjernet mye masse fra fossile deltaer i Norge. Økologisk er det vanlig å skille mellom deltaer i ferskvann og deltaer i salt- og brakkvann.