Buktende, ryggformet struktur som består av sorterte løsmasser, avsatt av en breelv i tunneler eller sprekker i eller under en bre
-
Marianne Christoffersen CC BY-SA 4.0Når eskere ligger i myrterreng eller ut i innsjøer er de svært lette å identifisere slik vi ser mange steder, for eksempel i Røros. Røros, Trøndelag.
-
Astrid Lyså CC BY-SA 4.0Ryggene i Grådalen i Røros er et eksempel på et forgreinet nettverk av små eskere som sammen danner et eskernettverk. Dette danner et svært særpreget landskap. Den lange langstrakte ryggen som vises i skyggereliefen er hovedeskeren. Den svarte pilen peker på mindre fogreinette esker nettverk hvor bildet er tatt fra. Røros, Trøndelag. Skyggerieff fra Kartverket og foto fra Astrid Lyså.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Enkel og kort esker som er enkel å identifisere fordi den ligger ut i innsjøen Øvre Sjodalsvann. Vågå kommune, Oppland.
En esker er en tydelig ryggformet struktur, formet i løsmasser som består av sortert breelvmateriale. Materialet er ofte godt rundet og lagdelt. Breelver transporterer mye materiale der alle kornstørrelser kan forekomme, avhengig av vannføring og trykk. Når breelvens transportevne avtar, vil materiale avsettes langs dreneringsløpet under breen i form av buktende grus- og steindominerte rygger, eskere. Elver under isen vil være styrt av vanntrykket og kan derfor drenere i motbakke, mot terrengets helning. Eskere kan derfor bli avsatt ganske uavhengig av topografien.
Eskere er vanlige i innlandsområder, der det ofte lå mye breis igjen under isavsmeltingen. Særlig store og langstrakte eskere kan forekomme i bunnen av dalfører og i flatt terreng, og har da en klar relasjon til hvordan smeltevannet drenerte under innlandsisens nedsmelting.
Ryggformen til en esker kan gjøre at den ligner på en FL-H23 Randmorene. Løsmassenes sortering og rundingsgrad samt posisjonen av avsetningen i forhold til tidligere brefront er viktige egenskaper for å skille mellom de to landformenhetene.
Eskere er godt kjent og velbeskrevet i litteraturen, men avsetningshastigheten og avstanden fra brefronten under dannelsen er ikke godt kjent. Dette henger sammen med forståelsen av breprosesser under isbreen og nedsmeltingshastigheter av innlandsisen, noe som fremdeles er et omdiskutert tema. Utbredelsesområdene er godt kjent.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3AB-ES Esker i NiN versjon 2.3.
Esker kalles ofte geiterygg eller geitrygg i stedsnavn og også tildels i norsk faglitteratur.
Ryggene i Grådalen i Røros er et eksempel på et forgreinet nettverk av små eskere som sammen danner et eskernettverk. Dette danner et svært særpreget landskap. Når eskere ligger i myrterreng eller ut i innsjøer er de svært lette å identifisere slik vi ser mange steder, for eksempel i Røros og i Sjodalen i Vågå.
Eskere varierer over et spekter av størrelser, fra enkeltstående smårygger som knapt er synlige i terrenget, til flere titalls meter høye og flere kilometer lange rygger som dominerer i landskapet. De kan forekomme enkeltvis, men opptrer som regel flere sammen, og kan danne nettverk av mer eller mindre sammenhengende rygger.