Hovedtype som omfatter elveløp i fast fjell uten foss.
Elveløpstypen beskriver elvestrekninger der det ikke forekommer foss eller serier av fossestryk overveiende i fast fjell, utvasket grovt morene eller rasmateriale som ikke flyttes ved storflom. Helningen kan variere fra nesten flat, f.eks. over flate sva, til enkle fossestryk eller små fosser. Elvestrekninger i fast fjell kan være nokså korte, men finnes ofte i forbindelse med naturlige terskler i elveløpet.
Elvestrekninger i fast fjell uten foss er veldig vanlig i hele Norge. Lengre elvestrekninger av denne typen forekommer ofte i elver med lite materialtransport og i bratte deler av nedbørsfelt.
EL-A02 Elveløp i fast fjell uten foss kan forveksles med EL-A01 Elveløp i fast fjell med foss hvis hellingen er stor nok til å danne stryk, men ikke stor nok til å danne større fossestryk. Helning og forekomst av fast fjell er viktige kriterier for avgrensningen. Foss skal ha fritt fall med høyde på minst 3 meter og fossestryk er serier av vannfall over og under denne grensen som danner en enhetlig elvestrekning. Elveløp med mindre foss som er under 3 m defineres som fossestryk og tilhører EL-A02. EL-A02 Elveløp i fast fjell uten foss kan også forveksles med EL-A03 Elveløp i karstfjell der synlig oppløsningsformer i karstfellet mangler.Elve som går gjennom kalkrike bergarter uten at det kan påvises oppløsningsformer (karstformer) klassifiseres ikke som EL-A03.
Hovedtypen er ny.
For elvestrekninger i fast fjell har beliggenhet, helning, vannføring og sedimenttilgang stor betydning både for utformingen av selve elveløpet og for elvestrekningene oppstrøms og nedstrøms. Fjellterskler fungerer som lokal erosjonsbasis for områdene oppstrøms og styrer de fluviale prosessene der. Endring i helningen på overgangen mellom en brattere elvestrekning i fast fjell og en mindre bratt elvestrekning nedstrøms medfører reduksjon av elvas transportkapasitet og dermed avsetning av sedimenter av sedimenter. Her dannes også ofte forgreinete elveløp og elvevifter. Elveerosjon i fast fjell foregår hovedsakelig under ektreme flomhendelser når store sedimentpartikler (stein og blokker) sliper elvebunnen. Det meste av det vi ser av fluviale erosjonsformer i dagens elver er imidlertid en arv fra istiden. Under isavsmeltingen var vannføringen svært mye større enn det vi ser i dag.
Elveløpstypen varierer betydelig særlig ut fra størrelsen på elva og gradienten, men også med berggrunnens struktur og andre tilsvarende egenskaper som styrer elveløpet.