Elveløp i fast fjell med foss

EL-A01

Hovedtype

Hovedtype som omfatter elveløp i fast fjell med foss og fossestryk.

Elveløpstypen beskriver elvestrekninger overveiende i fast fjell, med en eller flere fosser med fallhøyde over 3 m eller med serier av vannfall større eller mindre enn 3 meter loddrett fall (fossestryk). Strekningen avgrenses oventil der helningen mot fossen begynner å øke, nedentil der fossekulpen eller fosseregnet opphører ved median vannføring. Erosjon er den dominerende prosessen i denne elveløpstypen, og det er liten eller ingen deponering av sediment eller organisk materiale på berggrunnen elva renner over. Unntaket kan være samling av grovt urmateriale ved foten av fossen. Fallet i fossen er styrt av berggrunnen. Fosser utgjør ofte vandringshinder for fisk og kan ha en stor økologisk betydning.

De høyeste fossene vi har er knyttet til bratt terreng langs hele kysten, men særlig på Vestlandet. Her er det høye fjellområder ut mot kysten og fjorder og dype daler skjærer inn i fjellområdene. Bratte fjellsider og hengende daler gir grunnlag for et mangfold av imponerende fosser. men også i resten av landet har breerosjon og andre geologiske forhold gitt grunnlag for fosser, om enn ikke med samme høyde.

EL-A01 Elveløp i fast fjell med foss kan forveksles med EL-A02 Elveløp i fast fjell uten foss der hellingen er stor nok til å danne stryk, men ikke stor nok til å danne større fossestryk. Helning og forekomst av fast fjell er viktige kriterier for avgrensningen. Foss skal ha fritt fall med høyde på minst 3 meter og fossestryk er serier av vannfall over og under denne grensen som danner en enhetlig elvestrekning.

Hovedtypen er ny.

De høyeste fossene i Norge har fritt fall på flere hundre meter og er et særtrekk for Norge med sitt bratte og elverike landskap. Kjente fosser som Vettisfossen i Sogn og Fjordane er et godt eksempel på dette. Mange av fossene er regulerte og danner grunnlag for kraftproduksjon. Svært mange av fossene har ulike strekninger med vann i fritt fall, foss i svært bratt terreng og fossestryk. Det kan derfor fort oppstå diskusjon om høyden på en foss. Vinnufallet i Sunndalen, med en total fallhøyde på ca. 860 meter. Dette gjør den til den høyeste fossen i Europa og den sjette høyeste i verden hvis man tar hele strekningen i betraktning. Mongefossen i Rauma i Møre og Romsdal har et totalt fall på 773 meter, men er regulert og tørrlagt store deler av året. Sarpefossen i Glomma er Europas største foss når det gjelder vannføring, med en middelvannføring på 577 kubikkmeter per sekund.

Elveløpstypen varierer betydelig, blant annet avhengig av elvestørrelsen (vannføringen), berggrunnen og terrenget. Fosser med stor fallhøyde har ofte et lit mindre nedbørsfelt og forholdsvis lav vannføring, sammenlignet med fossene i de store lavlandselvene som oftest er mindre enn 30 m. høye, men har stor vannføring. Mange fosser i Norge er regulerte og er helt eller delvis tørrlagt som følge av utbygging av vannkraft.