Bre med flatt, terrengdekkende toppområde.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Folgefonni vinteren 1974 sett mot Hardangervidda og Hårteigen. Folgefonni, Hordaland.
En brekappe eller platåbre er en bre hvis toppområder dekker et fjellplatå eller som fyller igjen et ujevnt terreng slik at breens toppområde danner et platå. Platåbreer er gjennomgående store; breer må vanligvis ha en viss størrelse for å få den karakteristiske platåformen, men det finnes også ganske små brekapper.
De største fastlandsbreene (Jostedalsbreen, Folgefonni og Svartisen) er platåbreer. Det er også Hardangerjøkulen, Seilandsjøkulen og den store Austfonna på Svalbard (Norges største bre, 8492 km2).
Platåbreer er relativt vanlig i de strøkene der vi har mest breer, på Vestlandet, Nordland, i Finnmark og særlig nord på Svalbard.
Variasjonen i platåbreer er ganske stor når det gjelder størrelse. Temperaturforhold i breen er også viktig med hensyn til egenskapene til breen. På Svalbard finnes det en del små platåbreer som er frosset til undergrunnen.
Det er en glidende overgang mellom brekapper og sammensatte breer der nunatakker bryter gjennom brekappen og starter en oppsplitting av brekappen i ulike mer eller mindre selvstendige enheter.
I NiN 2.3 ble bretypen klassifisert i beskrivelsessystemet med betegnelsen 3BF-PB Platåbre.
Det er god kunnskap om norges breer og deres utvikling over tid selv om det stadig forskes på egenskaper til breene og hvordan mange fenomener knyttet til dem fungerer.