NO-XS Sprekkebarkstre er en objektkategori i variabelgruppa tre med spesielt livsmedium. Variabelen åpner for å tallfeste mengden av trær med rikelig forekomst av dype sprekker i barken.
En lang rekke egenskaper med stor betydning for artsrikdom og artsammensetning for arter som lever på eller i trær endrer seg når trær eldes. Trærne blir større, barken blir grovere og kan sprekke opp slik at veden eksponeres. Med økende alder øker sannsynligheten for at treet får slike spesielle mikrohabitater, enten fordi mikrohabitatene trenger lang tid på å utvikle seg eller fordi sjansen for at treet skal utsettes for en spesiell påvirkning som skaper et spesielt mikrohabitat øker med økende eksponeringstid. Lynnedslag som fører til skogbrann er et eksempel på dette. I en del tilfeller er det stedet treet havner når det dør som gjør det til et spesielt mikrohabitat, f.eks. ved at død ved ender opp i elver og bekker. De spesielle mikrohabitatene på trær har egne utvalg av assosierte arter, med en god del spesialister som er spesifikt knyttet til hvert enkelt livsmedium. Til sammen ni slike spesielle mikrohabitater er identifisert, som hver er representert med én variabel i variabelgruppa "Tre med spesielt livsmedium". Mange arter med tyngdepunkt i et spesielt mikrohabitat står på rødlista.
NO-XS Sprekkebarktre er en av de ni kategoriene av spesielle tre-mikrohabitater som er representert med en egen variabel. Definisjonen av sprekkebark er koblet til begrepet "kvalifisert sprekk i bark", som brukes om sprekker med dybde minst 4 cm i en lengde av minst 10 cm. Et område på overflaten av et tre må ha minst 8 kvalifiserte sprekker per m2 for å kalles sprekkebark, og et ‘tre med sprekkebark’ må ha minst 25% av de nederste 2 m av stammen dekket av sprekkebark’ for å falle innunder definisjonen av sprekkebark. Oppsprukket bark forekommer fortrinnsvis på eldre og/eller soleksponerte trær, mens unge trær har glatt, tynn bark. Med alderen øker barkens tjukkelse og den sprekker mer og mer opp. Samtidig øker barkens stabilitet. Sprekkebark kan forekomme hos de fleste treslagene, men er vanligst hos eik og furu som i utgangspunktet har den groveste barkstrukturen vi normalt finner blant skogstrærne våre. Disse artene kan få barksprekker som er over 10 cm dype. Andre arter som kan utvikle sprekkebark er gran, alm, bjørk, osp og selje. De økologiske effektene av sprekkebark er lite undersøkt, men det er vist at antallet mikronisjer, som øker med økende barkruhet, har betydning for artsrikdom og artssammensetning hos moser og lav (Hedenås et al. 2003) såvel som mikroorganismer og dyr (se MacFarlane & Luo 2003).
Inndeling
Sprekkebark kan forekomme hos de fleste treslagene, men er vanligst hos eik og furu. Utvikling av sprekkebark tar lang tid, og trær med sprekkebark er derfor knyttet til gammel skog.
NO-XS Sprekkebarkstre tilsvarer NiN 2.3-variabelen 4TL-SB med samme navn.
Kommentar til definisjonen av sprekkebark MacFarlane og Luo (2009) viser at barkens mikrotopografi og andre egenskaper varierer i et komplekst mønster langs flere "dimensjoner". Sprekkene er oftest radiale (langs stammen), men kan også være tangentiale (tverrgående). Sprekkene varierer i dybde, bredde/dybdeforhold, lengde og tetthet. MacFarlane og Luo (2009) drøfter ulike indekser som kan brukes til å tallfeste ulike egenskaper som er relevant for å definere sprekkebark.
DT*
For alle variabler i variabelgruppa "Tre med spesielt livsmedium" er det enkelttreet som er observasjonsenheten. Siden sprekkebark først og fremst forekommer nederst på stammen, skal alle stammer fra samme rot regnes som tilhørende ett og samme objekt uansett om stammen deler seg. Variabelen brukes til å angi totalantall eller tetthet av sprekkebarkstrær i et område.
Sprekkebarkstrær kan forekomme spredt, det vil si med lav tetthet. Måleskalaen T1c med 15 trinn i tillegg til nulltrinnet er tilpasset registrering av slike egenskaper. Denne måleskalaen åpner for å differensiere mellom tettheter helt ned til 1/32, dvs. ett objekt per 32 daa.