Terrenguro

TF-TU

Generelle terrengegenskaper

Variabelen er en indeks som angis på en skala fra 0 til 1 og som beskriver terrengets topografi på en fin skala

Det finnes en rekke indikser som beskriver ulike aspekter ved terrengets overflateform. I NiN 3 er bare et fåtall av disse inkludert. Én slik indeks, som er mye benyttet til å beskrive terrengoverflata på skalaer fra den mikrotopografiske til landskapsskala, er vector ruggedness index (VRI, Hobson 1972, Sappington et al. 2007), som uttrykkes på en skala fra 0 (helt plan terrengoverflate) til 1 (maksimalt ujevn terrengoverflate).

Inndeling

*
* *

TF-TU Terrenguro tilsvarerer NiN 2.3-variabelen 8TU med samme navn.

Utfyllende forklaring av variabelen VRI-indeksen beregnes som 1– |r|, det vil si 1 minus den relative lengden av vektoren r, resultant-enhetsvektoren loddrett på bakkeplanet. Denne vektoren beregnes for et fokuspunkt ved bruk av et målenabolag på 3 × 3 punkter. En områdeverdi for VRI fås som gjennomsnittet av VRI-verdier for alle eller et representstivt utvalg punkter i et område. VRI beregnes gjerne ved bruk av en digital høydemodell, som er konvertert til et rasterkart, det vil si et kart som består av et rutenett med kvadrater (piksler) med fast størrelse der hver rute har én verdi for høyde (over havet eller et lokalt referansepunkt). Den romlige oppløsningen på høydemodellen, og VRI-indeks beregnet på grunnlag av den, er gitt av lengden på sidekanten i hver rute (pikselstørrelsen). VRI-verdier for et område beregnes som gjennomsnittet av VRI-verdiene for alle fokuspunkter innenfor området. Skript for beregning av VRI finnes for flere ulike programmer for analyse av geografisk informasjon. En attraktiv egenskap med VRI er at indeksen er relativt uavhengig av helningen.

K (0–1)

Variabelen kan brukes til å angi hvor ujevn overflate et terreng har, innenfor et område. Variabelen kan bdnyttes på enhver romlig skala, fra prøveflater på 1 m2 eller mindre til landskapsområder på flere km2. Det må derfor i hvert enkelt tilfelle angis hvilken romlig skala variabelen adresserer.

Hobson RD (1972) Surface roughness in topography: quantitative approach. I: Chorley RJ (red.), Spatial analysis in geomorphology, Harper and Row, New York, NY, s. 221–245.
Sappington JM, Longshore KM og Thompson DB (2007) Quantifying landscape ruggedness for animal habitat analysis: a case study using bighorn sheep in the Mojave Desert. Journal of Wildlife Management 71: 1419–1426.