Terrengposisjonsklasser

LF-TP Dominerende kornstørrelse er delt inn i 12 basisklasser.

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3.

-Formaliserte definisjoner av terrengposisjonsklasser ved hjelp av geomorfonprinsippet (Jasiewicz og Stepinski 2013) Den formaliserte beskrivelsen av terrengposisjon i NiN 3 har punkter som utgangspunkt, det vil si at metoden kan brukes til å tilordne ethvert punkt i et landskap entydig til en terrengposisjonsklasse. Metoden forutsetter at det finnes en digital terrengmodell (DEM) og at vi bestemmer to parametere, her betegnet α og L. α er vinkelen med terrengets horisontalplan som definerer grensa mellom en flat og en skrånende terrengoverflate. Jo høyere verdi for α, desto større andel av et område vil bli karakterisert som flate (LF-TP_L). I norsk terreng kan kanskje α = 2° passe. Målenabolagsparameteren L angir hvilken avstand fra fokuspunktet vi skal ta hensyn til når vi bestemmer terrengposisjonen.
Metoden kan tilordne ethvert punkt (heretter betegnet fokuspunktet) i landskapet til en terrengposisjonsklasse. Første skritt er bestemme de åtte nabolagspunktene til fokuspunktet, det vil si de åtte punktene i avstand L i hver av de åtte himmelretningene Ø, NØ, N, ..., SØ. For hvert nabolagspunkt brukes DEM-en til å bestemme punktets relative høyde, det vil si finne punktets høyde minus fokuspunktets høyde. Et kjernepunkt i geomorfonmetoden er at den relative høyden i hvert av de åtte nabolagspunktene reklassifiseres til en ternær verdi, det vil si til ett av tre mulige utfall (to ulike skalaer blir brukt for å angi utfallet) som vist i diagrammene øverst til venstre i hver delfigur i Fig. 1: 2 (eller +) = målepunktet (rød prikk) ligger høyere enn fokuspunktet; 1 (eller 0) = målepunktet (grønn prikk) og fokuspunktet ligger i omtrent samme høyde; og 0 (eller –) = målepunktet (blå prikk) ligger lavere enn fokuspunktet. Grensa for "samme høyde" bestemmes av α. Dersom f.eks. α = 2° og L = 25 m, skal relative høyder som er mindre enn 87,3 cm anses som "samme høyde".
Rekka av åtte ternære verdier betegnes fokuspunktets lokale ternære mønster (LTP = local ternary pattern, jf. Liao 2010). Det finnes 3^8 = 6561 mulige kombinasjonene av ternære enkeltverdier (LTP-er). De representerer 498 reelt forskjellige terrengformer, etter at speilbilder og rotasjoner er tatt bort (se Jasiewicz og Stepinski 2013). Disse kalles geomorfoner og representerer primære terrengposisjonskategorier. Fig. 2 viser hvordan geomorfoner aggregeres til de 12 terrengposisjonsklassene i TF-TP på grunnlag av antall ternære +-verdier (vannrett, røde celler) og –-verdier (loddrett, blå celler).
Denne metoden er dels en forenkling av metoden som blir beskrevet av Jasiewicz og Stepinski (2013), ved at NiN-metroden bare sammenlikner relative høyder i par av punkter mens den originale metoden bruker en langt mer kompleks siktelinjemetodikk for å komme fram til de ternære verdiene. På den andre siden er antallet terrengposisjonsklasser i NiN økt fra de originale 10 til 12 ved at denb store skårningsklassen er delt i tre klasser.

SI

Variabelen kan brukes til å beskrive terrengform på enhver romlig skala, fra mikroskala til landskapsskala. Den kan brukes til å beskrive terrengformen omkring et punkt, men den kan også brukes til å lage et arealdekkende terrengformkart, for eksempel for et helt land (se for eksempel terrengformkartet for Polen i Jasiewicz og Stepanski (2013: Fig. 9).