Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Variabler chevron_right Romlig strukturvariasjon chevron_right Elvestrekningsorden

Elvestrekningsorden

RS-EO

Elveløpsegenskaper

RS-EO Elvestrekningsorden er en enkel variabel som gir uttrykk for hvor komplekst forgreiningsmønster elveløpene har i et vassdrag.

Et vassdrag består av mange små elveløp som løper sammen til stadig større elveløp. Kompleksiteten i elveløpenes forgreiningsmønster ovenfor et gitt punkt i vassdraget kan uttrykkes på mange forskjellige måter, for eksempel som samlet lengde av elveløp, antall elveløpsmøter eller som elveløpsorden ved referansepunktet. Elveløpsorden er et matematisk uttrykk for kompleksiteten i vassdraget som tar utgangspunkt i elveløpet som et geometrisk objekt (en "graf") med trestruktur. Sett nedenfra kan vassdraget beskrives som et tre der elvestrekningene er linjer ("kanter") og elvemøtene knutepunkter ("noder") som knytter linjene sammen. De minste tilførselsbekkene, ned til første bekkemøte, er elvestrekninger av første orden. To bekker av orden 1 møtes og danner en elvestrekning av orden 2. Først når to elvestrekninger av samme orden møtes, får elvestrekningen nedstrøms ett hakk høyere orden. To elvestrekninger av orden 4 møtes og danner en elvestrekning av orden 5, mens to elvestrekninger av orden henholdvis 4 og 3 danner en elvestrekning som fortsatt er av orden 4. Glommavassdraget, som er Norges største vassdrag med et nedbørfelt på 41 955 km2 eller 13 % av fastlandsarealet og en lengde på 621 km, er av orden 8 fra Åmot i Østerdalen (der den møter elva Rena, som også er av orden 7) til utløpet ved Fredrikstad. Elveløpsorden betegnes også Strahlertall eller Horton-Strahlertall.

Inndeling

Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi EO-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel

Edvardsen et al. (2024:Fig. 3.21) illustrerer elveløpsorden for Losbyvassdraget (Akershus), et middels stort vassdrag (nedbørfelt 107 km2) som ved utløpet i Fjellhammarelva har elveløpsorden 5.

Variabelen RS-EO Elvestrekningsorden er delt inn i åtte trinn, ett trinn for hver elveløpsorden fra 1 til 8.

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3, og variasjonen som omfattes av den er ikke omtalt i tidligere NiN-versjoner.

-Historisk bakgrunn RS-EO Elveløpsorden ble først beskrevet som en variabel (stream order) for å karakterisere et nedbørfelt av den amerikanske hydrologen Robert E. Horton i 1945 (Horton 1945). NiN-variabelen samsvarer i hovedtrekk med Hortons beskrivelse. Hortons utgangspunkt er en mellomeuropeisk praksis etter Gravelius (1914) der elveløpsorden ble karakterisert ved å starte med orden 1 nederst i vassdraget og tilordne tilførselselvene stadig høyere orden. Ulempen med denne metoden, skriver Horton, er at "The smallest unbranched fingertip tributaries are given the highest order, and, although these streams are similar in characteristics in different drainage basins, they are designated as of different orders". Videre skriver han: "Feeling that the main or stem stream should be of the highest order, and that unbranched fingertip tributaries should always be designated by the same ordinal, the author has used a system of stream orders which is the inverse of the European system." Horton døde i 1945, straks etter at hans arbeid var publisert, mens hans måte å karakterisere elveløpskompleksitet ble plukket opp av landsmannen Arthur N. Strahler, som i et arbeid fra 1952 (Strahler 1952) tok bort de subjektive elementene i Hortons metode og beskrev elveløpsorden som en strengt geometrisk egenskap ved vassdraget. Det er slik variabelen er definert i NiN 3. I ettertid har metoden for å beskrive elveløpsorden blitt knyttet til Strahler ("Strahler-tall"), men en mer rettferdig kreditering vil være å la Strahler dele æren med Horton (O4"Horton-Strahler-tall").

SO

Variabelen kan brukes til å karakterisere kompleksiteten i elveløpenes forgreiningmønster i et vassdrag. Som grunnlag for beregning av elveløpskompleksitet kan kartgrunnlaget i NVEs verktøy for nedbørfeltanalyse, NEVINA (nevina.nve.no) benyttes.

Gravelius H (1914) Flußkunde. Goschen'sche Verlagshandlung, Berlin og Leipzig.
Horton RE (1945) Erosional development of streams and their drainage basins: hydrophysical approach to quantitative morphology. Geological Society of America Bulletin 56: 275-370.
Strahler AN (1952) Hypsometric (area-altitude) analysis of erosional topology. Geological Society of America Bulletin 63: 1117-1142.