Indre-ytre kyst

RM-YK

Artsforekomst/-mengde

Denne geo-økologiske landskapsgradienten beskriver gradvis variasjon i landskapsegenskaper fra indre til ytre kyststrøk

RM-YK Indre-ytre kyst uttrykker den gradvise variasjonen i landskapsegenskaper fra indre til ytre kyststrøk. Denne gradienten uttrykker variasjon i landskapsegenskaper fra beskyttede steder inne i fjordene eller på innsiden av større øyer til de ytterste øyene som er direkte eksponert for vind og bølger fra åpent hav. Gradienten er bare relevant for grunntypeinndeling av hovedtypen LA-K03 Kystslettelandskap, mens LA-K01 Kystås- og fjellandskap (LA-K01) bare omfatter eksponerte kyststrekninger uten skjærgård og derfor mangler vesentlig variasjon langs denne gradienten. Gradienten er heller ikke relevant for LA-K02 Fjordlandskap fordi fjordene finnes i indre kyststrøk og derfor med få unntak plasserer seg på nulltrinnet langs gradienten. For kystslettelandskapet er imidlertid variasjonen fra indre til ytre kyst den naturgitte variabelen som best forklarer variasjonen i landskapets innhold av landskapselementer. En lang rekke landskapselementer og -egenskaper samvarierer langs denne gradienten. Eksempler på landskapselementer som øker i mengde mot ytre kyst er mengden nakent berg, andelen sterkt bølgeeksponert strand og andelen små ubebygde øyer, holmer og skjær. Mot nulltrinnsenden av gradienten finner vi en økning av «innlandsegenskaper» som kommer til uttrykk ved at øyene, nedbørfeltene og vassdragene blir flere og større. Menneskepåvirkningen øker oftest også, noe som gir seg utslag i høyere arealbruksintensitet.

Inndeling

Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi YK-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel

Variasjonen langs gradienten indre-ytre kyst følger stort sett den samme variasjonen langs hele kysten, men variasjonen er størst der vi har store sammenhengende områder med kystslette, som i Trøndelag og Nordland. De ytterste små øyene, holmene og skjærene består stort sett av nakent berg som er sterkt utsatt for vind, havstrømmer og bølger. På vegen fra ytre til indre kyst blir øyene i kystslettelandskapet større og mer variert i sin utforming og får etter hvert en velutviklet beskyttet leside som er mindre utsatt for det værharde miljøet nær det åpne havet. Etter hvert får øyene også et tynt jorddekke som gir grunnlag for sammenhengende vegetasjon i form av åpne heier, krattskog og sammenhengende skog. Større øyer inneholder vann og små vassdrag. Etter hvert som nedbørfeltene blir større, blir bekker til elver, og våtmarker og innsjøer dekker større og større del av øyenes landareal. De første bygningene dukker opp, gjerne i beskyttede viker eller i klynger som små fiskevær. Intensiteten i menneskelig arealbruk øker gradvis inn mot fastlandet, med enger og beitemark, gårder, veier og annen infrastruktur som etter hvert får karakter av små tettsteder.

Variabelen RM-YK omfatter fem basistrinn som brukes til å beskrive variasjon i landskapsegenskaper fra indre til ytre kyst: RM-YK_0 svært skjermet indre kyst: RM-YK_a skjermet indre kyst, RM-YK_b middels eksponert kyst, c eksponert ytre kyst, d svært eksponert ytre kyst.

Landskapstypeinndelingen og de komplekse landskapsgradientene den er basert på er uforandret fra NiN 2 til NiN 3, men kodeverket er endret. RM-YK i NiN 3.0 tilsvarer LA-KLG-IYK i NiN 2.3.

4 – god

-Kunnskapsgrunnlaget for beskrivelse av komplekse landskapsgradienter De komplekse landskapsgradientene er identifisert ved bruk av multivariat statistisk analyse av et stort datasett (se Simensen et al. 2021, 2022).

SO

Variabelen brukes til inndeling av landskapshovedtypen LA-K03 kystslettelandskap.

Simensen T, Erikstad L og Halvorsen R (2021) Diversity and distribution of landscape types in Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography 75: 79-100.
Simensen T, Halvorsen R og Erikstad L (2022) Gradient analysis of landscape variation in Norway. Sommerfeltia 40: 1-193.