Bioklimatiske soner

Alle organismer krever en viss minimumstilførsel av energi (varme) for å opprettholde sine livsfunksjoner, men størrelsen på dette energikravet varierer sterkt mellom arter og organismegrupper. Alle organismer har også en spesifikk øvre varmetoleransegrense, bestemt av deres evne til å tåle perioder med høy respirasjon, stort vanntap (høy transpirasjon), og fysiske tilpasninger til avledning av varme eller avkjøling. Ingen levende organismer utenom ekstremt termofile bakterier og arkéer kan over tid overleve temperaturer på over 60–70 °C. Alle organismer har derfor en nedre og en øvre grense langs en global gradient i energitilførsel (temperatur; varme i aller videste forstand) fra ekvator til polene og fra havnivå til toppen av de høyeste fjellene. RM-SO Bioklimatiske soner er derfor på global basis en av de aller viktigste regionale gradientkompleksene, som forklarer arters utbredelse, breddegradsbestemt fordeling av klimasoner (tropisk, subtropisk, temperert, arktisk) og dominerende livsform (lauvtrær, bartrær, områder uten trær). Norge favner et ganske stort intervall nær den kjølige enden av dette gradientkomplekset. Temperaturvariabler som uttrykker energitilførsel i løpet av en vekstsesong eller et år, for eksempel varmesummen, sommertemperaturen, årsmiddeltemperaturen og vekstsesongens lengde, er de beste indikatorer på plassering langs gradienten. Arters utbredelsesmønstre i Norge bestemmes i stor grad av evnen til å utnytte henholdsvis lang vekstsesong og høye sommertemperaturer. Arter med relativt bedre evne til å utnytte høye temperaturer har et mer sørøstlig utbredelsestyngdepunkt (i de sommervarme områdene på Sørøstlandet) enn arter med relativt bedre evne til å utnytte en lang vekstsesong (som har et mer sørlig utbredelsestyngdepunkt og finnes i et bredt belte langs kysten). Det er lang tradisjon for å bruke begrepet ’sone’ om trinn langs denne komplekse bioklimatiske gradienten, selv om noen forfattere (f.eks. Ahti et al. 1968) skiller mellom soner langs den geografiske gradienten fra sør til nord og belter for den tilsvarende variasjonen i temperaturklima fra lavt til høyt over havet på samme breddegrad.Over og nord for den klimatiske skoggrensa divergerer kompleksgradientens innhold av enkeltvariabler mer og mer mellom fastlandet, der variasjonen langs gradienten er relatert til høyde over havet, og nord for den polare skoggrensa, der variasjonen i tillegg er relatert til variasjonen i lysforholdene. Det har derfor etablert seg ulike tradisjoner for trinndeling av bioklimatisk sonevariasjon i det boreale/alpine og det arktiske området. I NiN 2 ble det bioklimatiske gradientkomplekset delt i to regionale komplekse miljøvariabler, 6SO Bioklimatiske soner på det norske fastlandet sør for den polare skoggrensa og 6SX Bioklimatiske soner i Arktis nord for den polare skoggrensa, på Jan Mayen og Svalbard. Denne todelingen er ikke opprettholdt i NiN versjon 3 fordi forskjellene i innholdet av enkeltvariabler ikke anses stort nok til å gi grunnlag for å splitte den temperatur-relaterte regionale gradienten ved den klimatiske skoggrensa. Hele dette regionale gradientkomplekset er derfor inkludert i RM-SO Bioklimatiske soner i NiN 3.0.RM-SO Bioklimatiske soner omfatter sju realiserte basistrinn. Den nemorale sonen, som er utfigurert som en smal stripe langs kysten av Agder av Moen (1998), men som ikke tidligere er akseptert i NiN, er heller ikke akseptert i NiN versjon 3. Femdelingen av variasjonen langs den bioklimatiske sonegradienten i Arktis i NiN versjon 2 er redusert til tre eller fire soner (se nedenfor) fordi det ikke skilles mellom en nordarktisk tundrasone og en nordarktisk polarørkensone i NiN 3. Som ledd i arbeidet med NiN versjon 3 er det foretatt en ny vurdering av grunnlaget for å utfigurere et arktisk område på fastlandet og øyene langs kysten av Finnmark, slik det er gjort i NiN 2. Konklusjonen er, under tvil, at den polare skoggrensa ligger i havet utenfor kysten av Finnmark og at det ikke er grunnlag for å anse disse områdene som arktiske. Soneinndelingen i NiN 3 tar ikke stilling til om det skal skilles ut en arktisk kratt-tundrasone mellom den polare skoggrensa og den (egentlige) sørarktiske sonen fordi Norge ikke inneholder landområder innenfor det intervallet langs sonegradienten der en slik sone eventuelt skal skilles ut. RM-SO Bioklimatiske soner inneholder derfor boreonemoral sone, tre boreale soner og tre alpine/arktiske soner.