Bioklimatiske seksjoner

Alle organismer trenger vann (i tillegg til varme) for å opprettholde sine livsfunksjoner. Vannbehovet varierer sterkt mellom arter og organismegrupper, fra arter som er tilpasset et helt liv i vann til landlevende arter som tåler sterk uttørking. Vanntilgangen varierer fra regional til svært fin lokal skala, og variasjonen i vanntilgang gjenspeiles i variasjon i arters utbredelse og forekomstmønstre over hele dette spennet av romlige skalaer. På regional skala kommer variasjon i vanntilgang først og fremst til uttrykk som variasjon i humiditet, det vil si klimatisk fuktighet. Humiditeten øker når nedbøren øker og når temperaturen avtar. Humid klima finnes i kystnære områder der fuktig havluft presses opp og avkjøles i møtet med høye fjell. Havet har imidlertid også en modererende effekt på temperaturklimaet. Kjølige somre og milde vintre, det vil si liten temperaturamplitude gjennom året (oseanisk klima), er typisk for kystnære områder, mens innlandet typisk har et tørt (kontinentalt) klima med varme somre og kalde vintre. Den regionale komplekse miljøvariabelen RM-SE Bioklimatiske seksjoner kombinerer de to aspektene ved klimatisk fuktighet – humiditet og oseanitet. Det resulterer i at endetrinnet, RM-SE_a sterkt oseanisk seksjon, består av flere delområder. Den vintermilde ytterste kyststripa fra Klepp på Jæren (Rogaland) til Ulstein på Sunnmøre (Møre og Romsdal) er plassert i den sterkt oseaniske seksjonen på grunn av temperaturklimaet, mens de svært nedbørrike, høyereliggende områdene i midtre fjordstrøk fra vestre Sirdal (Vest-Agder) og Bjerkreim (Rogaland) til Romsdal er de mest utpreget oseaniske områdene fra et fuktighetsklimatisk ståsted.RM-SE er en av de aller mest framtrendende regionale komplekse miljøvariablene også på global skala, der spennvidden i vegetasjonsformasjoner fra regnskog via steppe til ørken fanges opp av sju bioklimatiske seksjoner. Av disse finnes alle bortsett fra den sterkest kontinentale seksjonen innenfor det området NiN dekker. Fem av seksjonene finnes på det norske fastlandet, den sterkest kontinentale seksjonen bare på Spitsbergen (Figur 1). I Sør-Norge har den bioklimatiske seksjonsgradienten hovedretning fra vest til øst, mens den på Spitsbergen ikke har noen klar retning. På det norske fastlandet har arter med store krav til høy og stabil fuktighetstilgang et vestlig utbredelsesmønster, mens arter med stor toleranse overfor uttørking og/eller kalde vintre har et komplementært, østlig utbredelsesmønster.