Marine bioklimatiske soner

Langs hele den lange norskekysten, fra grensa mot Sverige i sør til grensa mot Russland i nord, går det en strøm av såkalt kystvann. Opprinnelsen til denne kyststrømmen, som de fleste steder langs norskekysten er noen mil brei, er brakkvann (vann med saltholdighet under 18 ‰) som strømmer ut av Østersjøen (Den baltiske strømmen). På sin veg gjennom Kattegat og inn i Skagerrak møter brakkvannsstrømmen salt atlanterhavsvann som fraktes inn i Nordsjøen og Skagerrak med det vi ofte kaller "Golfstrømmen", men som mer presist er en grein av Den nord-atlantiske strøm. Da tynnes østersjøvannet raskt ut, og når kyststrømmen passerer kysten av Telemark og Agder har den fått en gjennomsnittlig salinitet over 34 ‰. Langs hele kysten får kystvannet påfyll, både av ferskvann fra norske elver og fjorder og innblanding av atlanterhavsvann fra Den norske atlanterhavsstrømmen, som er betegnelsen som brukes om den greina av Den nord-atlantiske strøm som går gjennom Norskehavet. Likevel beholder vannet i kyststrømmen egenskapene som skiller det fra det atlantiske vannet. Derfor opprettholdes to strømmer som løper parallelt fra sørvest mot nordøst. På et gitt sted i Norskehavet har atlanterhavsvannet omtrent samme saltholdighet og temperatur året rundt. I kystvannet sørger ferskvannstilførselen for at saltholdigheten i kystvannet ikke overskrider 35 ‰ og gjør også at temperaturen varierer mye gjennom året. Kystvannet varmes opp om sommeren, blant annet på grunn av tilførsler av varmere ferskvann. Da blir det varmere enn atlanterhavsvannet. Om vinteren skjer det motsatte – da avkjøles kystvannet og blir kjøligere enn vannet i det åpne havet. Kystvannet og atlanterhavsvannet har imidlertod også et viktig fellestrekk, og det er den parallelle endringen innenfor hver vannmasse fra sørvest mot nordøst. Saliniteten er den samme, men gjennomsnittstemperaturen avtar langsomt mot nord. Denne temperaturnedgangen gir seg utslag i variasjon i artssammensetningen innenfor de fleste organismegrupper, både i vannmassene og i bunnsystemene som grenser til kystvann og atlantisk vann. Samtidig øker daglengden og lysinnstrålingen i sommerhalvåret. Den regionale miljøgradienten RM-MS Marine bioklimatiske soner beskriver denne variasjonen fra sør til nord innenfor hver vannmasse. Gradienten gir seg utslag i utbredelsesmønstre for en rekke organismegrupper ved at varmekjære arter i sør gradvis avløses av arktiske arter mot nord. Betegnelsen "bioklimatiske soner" er valgt fordi et geografiske mønster (variasjon fra sør mot nord) som er styrt av temperaturen er egenskaper som RM-MS deler med den regionale miljøgradienten RM-SO Bioklimatiske soner, som forklarer regional variasjon i landsystemer.