Miljøgradienten gir uttrykk for endring i havvannmassenes egenskaper fra sør mot nord, relatert til redusert temperatur.
Langs hele den lange norskekysten, fra grensa mot Sverige i sør til grensa mot Russland i nord, går det en strøm av såkalt kystvann. Opprinnelsen til denne kyststrømmen, som de fleste steder langs norskekysten er noen mil brei, er brakkvann (vann med saltholdighet under 18 ‰) som strømmer ut av Østersjøen (Den baltiske strømmen). På sin veg gjennom Kattegat og inn i Skagerrak møter brakkvannsstrømmen salt atlanterhavsvann som fraktes inn i Nordsjøen og Skagerrak med det vi ofte kaller "Golfstrømmen", men som mer presist er en grein av Den nord-atlantiske strøm. Da tynnes østersjøvannet raskt ut, og når kyststrømmen passerer kysten av Telemark og Agder har den fått en gjennomsnittlig salinitet over 34 ‰. Langs hele kysten får kystvannet påfyll, både av ferskvann fra norske elver og fjorder og innblanding av atlanterhavsvann fra Den norske atlanterhavsstrømmen, som er betegnelsen som brukes om den greina av Den nord-atlantiske strøm som går gjennom Norskehavet. Likevel beholder vannet i kyststrømmen egenskapene som skiller det fra det atlantiske vannet. Derfor opprettholdes to strømmer som løper parallelt fra sørvest mot nordøst. På et gitt sted i Norskehavet har atlanterhavsvannet omtrent samme saltholdighet og temperatur året rundt. I kystvannet sørger ferskvannstilførselen for at saltholdigheten i kystvannet ikke overskrider 35 ‰ og gjør også at temperaturen varierer mye gjennom året. Kystvannet varmes opp om sommeren, blant annet på grunn av tilførsler av varmere ferskvann. Da blir det varmere enn atlanterhavsvannet. Om vinteren skjer det motsatte – da avkjøles kystvannet og blir kjøligere enn vannet i det åpne havet. Kystvannet og atlanterhavsvannet har imidlertod også et viktig fellestrekk, og det er den parallelle endringen innenfor hver vannmasse fra sørvest mot nordøst. Saliniteten er den samme, men gjennomsnittstemperaturen avtar langsomt mot nord. Denne temperaturnedgangen gir seg utslag i variasjon i artssammensetningen innenfor de fleste organismegrupper, både i vannmassene og i bunnsystemene som grenser til kystvann og atlantisk vann. Samtidig øker daglengden og lysinnstrålingen i sommerhalvåret. Den regionale miljøgradienten RM-MS Marine bioklimatiske soner beskriver denne variasjonen fra sør til nord innenfor hver vannmasse. Gradienten gir seg utslag i utbredelsesmønstre for en rekke organismegrupper ved at varmekjære arter i sør gradvis avløses av arktiske arter mot nord. Betegnelsen "bioklimatiske soner" er valgt fordi et geografiske mønster (variasjon fra sør mot nord) som er styrt av temperaturen er egenskaper som RM-MS deler med den regionale miljøgradienten RM-SO Bioklimatiske soner, som forklarer regional variasjon i landsystemer.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi MS-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
RM-MS Marine bioklimatiske soner er delt i fem basistrinn. Den gir uttrykk for gradvis avtakende gjennomsnittstemperatur på et gitt dyp innenfor en og samme vannmasse fra sør til nord.
Variabelen tilsvarer den regionale miljøvariabelen 6KS Kystvannssoner i NiN 2.3, med en modfisert trinninndeling.
Det er behov for en objektivisert analyse av utbredelsesmønstre for ulike organismegrupper langs norskekysten, for eksempel en ordinasjonsanalyse der geografisk posisjon og målbare miljøvariabler brukes til å tolke gradienter i artssammensetning.
- Relasjon mellom RM-MS Marine bioklimatiske soner og andre regionale inndelinger På grunnlag av sammenstillinger av utbredelsesdata for norsk marin flora og fauna [Brattegard og Holthe (1997, 2001)] konkluderer Moy et al. (2003) at det er grunnlag for å dele norske kystvann i fire økoregioner: Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. En multivariat analyse av kystvannets fysiografiske egenskaper i det nord-atlantiske området (Ramos et al. 2012) støtter opp under denne inndelingen, men indikerer også at det kan være grunnlag for en finere inndeling av Nordsjøen og Norskehavet som begge er delt i to i Vannveilederen (Anonym 2013). Trinninndelingen av RA-MS Marine bioklimatiske soner samsvarer med økoregioninndelingen i Vannveilederen. Merk at Vannveilederens økoregioninndeling bare adresserer variasjon i kystvannet, og at basistrinnet RM-MS_c Norskehavet midt svarer til Vannveilederens økoregionen Norskehavet nord mens basistrinnet RM-MS_d Norskehavet nord og Barentshavet sør omfatter kystvannet i Barentshavet og atlantiske vannmasser lengst nord i Norskehavet. I NiN fanges forskjellen mellom Nordsjøen og Skagerrak opp som variasjon langs RM-BA Baltisk påvirkning.
'- Grenser mellom basistrinnene. Grensa mellom Nordsjøen og Norskehavet ved Stad (Selje, Sogn og Fjordane), det vil si grensa mellom basistrinnerne RM-MS_a og b, gjenspeiler en sterk økning i innflytelsen fra atlantisk vann der kontinentalsokkelen smalner av og atlantisk vann når nesten inn til kysten. Innflytelsen fra atlantisk vann er størst ved Storegga utenfor Mørekysten og utenfor Lofoten og Vesterålen der den blant annet gir tydelige utslag i makroalgefloraen. En del arter som er særlig sterkt knyttet til atlantisk vann forekommer for elsempel på Møre-kysten, men mangler lengre sør.
'Oppdelingen av Norskehavet i en sørlig og en nordlig del med grense ved Polarsirkelen (Træna, Nordland), det vil si grensa mellom basistrinnene RM-MS_b og c, korresponderer ikke med noen hele klare endringer i artssammensetningen. Den er likevel inkludert, dels for at basistrinninndelingen skal korrespondere med økoregioninndelingen i Vannveilederen, dels fordi Ramos et al. (2013) viser at det er stor variasjon i miljøforhold langs denne delen av norskehavskysten.
'Grensa mellom Norskehavet og det sørlige Barentshavet ved Fugløya (Loppa, Finnmark), det vil si grensa mellom basistrinnene RM-MS_c og d, er ei grense mellom ‘vestnorske samfunn’ og ‘Finnmarks-samfunn’ (Moy et al. 2003). Den faller sammen med området der Atlanterhavsstrømmen divergerer fra det norske fastlandet mot nord-nordvest. De ulike artsgruppene har imidlertid ikke sammenfallende grenser i Nord-Norge, slik at grensa mellom basistrinnene c og d er en pragmatisk grense trukket i en brei overgangssone. Moy et al. (2003) antyder at det største spranget i artssammensetning for planktonalger finner sted ved Lofoten-Vesterålen, for makroalger ved Vesterålen og for evertebrater i Vest-Finnmark.
SO
Variabelen brukes i typeinndelingen av NA-S Marine vannmassesystemer. Den er bLKM i den normale hovedtypen NA-SA01 Eufotiske havvannmassesystemer og oLKM i hovedtypene NA-SC02 Eufotiske fjordvannmassesystemer og NA-SC03 Afotiske sirkulerende fjordvannmassesystemer. I tillegg kan den benyttes som beskrivende variabel i mange hovedtyper av marine bunnsystemer (NA-M).
Anonym (2013) Klassifisering av miljøtilstand i vann. Økologisk og kjemisk klassifiseringssystem for kystvann, grunnvann, innsjøer og elver. Direktoratsgruppen for miljøtilstandsprosjektet 'Vann fra fjell til fjord', Trondheim.
Brattegard T og Holthe T (red.) (1997) Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. A tabulated catalogue. Preliminary edition. Direktoratet for Naturforvaltning Utredning 1997: 1: 1-21.
Brattegard T og Holthe T (red.) (2001) Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. A tabulated catalogue. Direktoratet for Naturforvaltning Utredning 2001: 3: 1-394.
Ramos E, Juanes JA, Galván C, Neto JM, Melo R, Pedersen A, Scanlan C, Wilkes R, van den Bergh E, Blomqvist M, Karup HP, Heiber W, Reitsma JM, Ximenes MC, Silió A, Méndez F & González B (2012) Coastal waters classification based on physical attributes along the NE Atlantic region: an approach for rocky macroalgae potential distribution. Estuarine and coastal Shelf Science 112: 105-114.