Baltisk påvirkning

Østersjøen er et såkalt innhav med overflateareal 386 000 km2, nesten eksakt det samme som det norske fastlandet når øyene langs kysten og Svalbard regnes med. Østersjøen mottar avrenningsvann fra et nedbørfelt som er hele 1 640 000 km2 stort, og som omfatter størstedelen av Sverige, hele Finland, Vest-Russland, de tre baltiske statene, Polen og Øst-Tyskland. Østersjøen har forbindelse til Atlanterhavet via Kattegat, Skagerrak og Nordsjøen. Utveksling av vann mellom Østersjøen og Kattegat (hovområdet mellom Jylland og den svenske vestkysten) skjer gjennom tre smale sund – Øresund mellom Amager (København) og Malmö, Storebælt mellom de danske øyene Fyn og Sjælland og Lillebælt mellom Fyn og Jylland (heretter: "de danske sundene"). Terskelhøyden er henholdsvis 8, 18 og 18 m. To tredeler av vannet som strømmer mellom Østersjøen og Kattegat skjer gjennom Storebælt, ca. en tidel gjennom Lillebælt og resten gjennom Øresund. Den store tilførselen av ferskvann til Østersjøen setter opp en sterk overflatestrøm av brakkvann ut gjennom de danske sundene. Overflatevannet i Østersjøen har en gjennomsnittlig saltholdighet på 1–3 ‰ innerst i Bottenviken, 5–6 ‰ i Bottenhavet nord for Åland, 7–9 ‰ mellom Gotland og Bornholm og mellom 10 og 15 ‰ omkring sundene som leder ut i Kattegat. I Kattegat øker saltholdigheten mot nord og vest til en gjennomsnittsverdi omkring 25 ‰ øst i Skagerrak, passerer raskt 30 ‰ og når nær full salinitet (34 ‰) utenfor Sørlandskysten. Denne såkalte baltiske overflatestrømmen ("baltisk" er en fellesbetegnelse for de tre landene Estland, Latvia og Litauen, og brukes i mange ulike sammenhenger om regionen omkring søndre deler av Østersjøen, som på engelsk heter "The Baltic Sea") møter en motstrøm i dyphavet. Dette er en sørlig grein av Den norske atlanterhavsstrømmen som går inn i Skagerrak. Under spesielle forhold fortsetter dette vannet å strømme på dypet inn mot Østersjøen. Da kan tersklene i de danske sundene overskylles med store mengder salt atlanterhavsvann.
Det forhindrer likevel ikke den sterke salititetsgradienten fra Østersjøen gjennom Kattegat, Skagerrak og Nordsjøen som "drives" av brakkvann som stømmer ut fra Østersjøen. Denne baltiske strømmen samvirker med en rekke andre forhold og danner sammen med disse den miljøgradienten som varierer på grov regional skala som i NiN 3 betegnes RM-BA Baltisk påvirkning. Med økende baltisk påvirkning og avtakende påvirkning fra atlantisk vann, avtar tidevannsforskjellen (som er minimal i hele Skagerrak). Samtidig øker gjennomsnittstemperaturen i vannet. Det gjør også variasjonen i temperatur og salinitet. Sommertemperaturen er høyere og vintertemperaturen lavere i øst. Langs gradienten avtar også bølgevirkningen fordi havområdenes utstrekning, og dermed fetch, avtar. Med fetch menes avstanden i luftlinje fra et punkt på sjøen eller på land med fri sikt, det vil si avstanden bølger har på å vokse seg store. Den potensielle bølgeeffekten avtar altså når havområdene (og fetch) avtar.
Den komplekse miljøgradienten RM-BA Baltisk påvirkning i NiN 3 omfatter bare et lite stykke av en lang kompleks miljøgradient som løper parallelt med LM-SA Marin salinitet gjennom Østersjøen til innerst i Bottenviken og Finskebukta, der vannet nærmer seg ferskt. Langs denne lange gradienten finner det sted en fullstendig utskiftning av marine arter, som erstattes av ferskvannsarter. Den baltiske strømmen fører imidlertid også med seg arter ut i Skagerrak. Det er ikke uvanlig å finne 'østersjøarter' i plankton i Skagerrak. Dahl (1956) viser at utskiftingen av marine arter starter straks saliniteten begynner å avta (og variere), og at mangfoldet av marine arter synker raskest i det salinitetsintervallet som omfattes av norske havområder. Dette stemmer overens med norske observasjoner, som indikerer et markert skifte i artssammensetningen i området vest for Lindesnes fyr, kanskje også i farvannene mellom Aust-Agder og Nordvest-Jylland. Også det totale artstilfanget avtar langs gradienten.