Pals

Edvardsen et al. (2024: Fig. 3.41) viser en oppsprukket pals. Lyngstad et al. (2023: Fig. 34) viser et typisk eksempel på store, langstrakte palser. Tallrike bildeeksempler på palser finnes i Hofgaard et al. (2021a, 2021b).

Palser (og palsmyrer) er begrenset til områder med en kombinasjon av diskontinuerlig permafrost og en torvproduksjon som er stor nok til at det dannes myr. I Norge er disse betingelsene oppfylt i den øvre delen av den nordboreale og den nedre delen av den lavalpine bioklimatiske sonen, i den svakt kontinentale bioklimatiske seksjonen. Hovedforekomstområdet for palser i Norge er i indre deler av Finnmark og tilgrensende deler av Troms. Noen utpostlokaliteter finnes i Dovrefjellområdet (Sollid og Sørbel 1998, Seppälä 2006). Lyngstad et al. (2023) angir årlig gjennomsnittstemperatur på –1°C og årsmiddelnedbør på 500 mm som klimagrenser for forekomst av palser, men palser finnes ikke i hele området som oppfyller disse betingelsene.

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3, og variasjonen som omfattes av den er ikke omtalt i tidligere NiN-versjoner.

Dannelse av palser Palsenes dannelsehistorie og utbredelse har vært gjenstand for mange studier, først og fremst fra et geomorfologisk perspektiv (f.eks. Sollid og Sørbel 1998, Seppälä 2006, Parviainen og Luoto 2007, Kjellman et al. 2018). Palser oppstår på jordvannsmyr med ujevn overflate, ved at frostprosesser hever tuete partier opp over omgivelsene. Hoveddriveren for utvikling av palser er at kulde trenger inn i oppstikkende partier om høsten når torva er fuktig. Det kjølige, snøfattige klimaet gjør at frosten trenger dypt inn i tuene i løpet av vinteren. Den iskjernen som dannes da kan holde seg frossen gjennom hele sommeren sjøl om den korte, kontinentale sommeren kan være svært varm. Det skyldes at tørr torv leder varme dårlig, og at sommeren vanligvis er tørr. Dersom klimaet er stabilt, vil iskjernen vokse og palsen heves. Etter en tid mister toppen av palsen kontakten med jordvannet, og får ombrotrof vegetasjon (betinget av nedbørsvann). Høye palser er imidlertid utsatt for mekanisk slitasje om vinteren og når palsene blir høye og store nok, begynner torva å sprekke opp. Da åpnes for varmetransport inn mot iskjernen, og palsen kan smelte ned i løpet av få tiår. En nedsmeltet pals etterlater et vannfylt termokarstbasseng (IB-F01). I en klimatisk likevektssituasjon nydannes palser i samme takt som palser smelter ned. Undersøkelser har vist at palsdannelsen i nord-norske palsmyrer startet for omkring 800 år siden. Dette har blitt satt i sammenheng med klimaforverringen som fant sted ved starten av Den lille istiden (Kjellman et al. 2018). Dagens klima med økende nedbør og varmere somre har ført til at palser brytes ned raskere enn de nydannes, både i Sør-Norge (Hofgaard et al. 2021a) og i det nordlige utbredelsesområdet (Hofgaard et al. 2021b). Dersom denne utviklingen fortsetter, vil palser til bli borte fra norsk natur.
Begrepet pals ble opprinnelig brukt av samer og finner for stor torvhaug med frossen kjerne (Seppälä 1972, 2006).
Avgrensning mot tue Overgangen mellom tue og pals er helt gradvis, både i rom og tid. Luoto og Seppälä (2002) beskriver variasjonen i forekomst av iskjerne i tuer med ulik høyde i noen nordfinske myrer. De konkluderer at sannsynligheten for at ei tue skal ha iskjerne øker med tuenes høyde og avtra med høyden på vegetasjonen på tua. Høy vegetasjon er et tegn på god snøbeskyttelse om vinteren, som hindrer frostinngang. Tuer med så lav høyde som 45 cm kunne ha iskjerne, mens tuer med høyde over 90 cm kunne være isfrie. Luoto og Seppälä viser også at forekomsten av iskjerne i en og samme samme tue varierer fra år til år og over perioder på flere år. Definisjonen av pals krever permanent iskjerne. Høye tuer i overgangen mellom "vanlige" tuer og palser betegnes pounos (luoto & Seppälä 2002).

DT*

Variabelen kan brukes til å angi forekomst og mengde av palser innenfor et myrområde, og til å utfigurere palser ved detaljkartlegging av et avgrenset myrområde (f.eks. Seppälä 2006: Fig. 2).