Flark

Lyngstad et al. (2023: Fig. 18, 19 og 21) viser eksempler på flarker.

Flarker kjennetegner myrmassivtypene TM-B04 Flarkmyr, TM-B05 Strengmyr og TM-E03 Strengblandingsmyr, som har sine hovedutbredelsesområder i den mellomboreale og den nordboreale bioklimatiske sonen, men som til dels også finnes i sørboreal og lavalpin sone.

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3, og variasjonen som omfattes av den er ikke omtalt i tidligere NiN-versjoner.

Dannelse av flarker og høljer Flarker og høljer, det vil si avgrensete forsenkninger på henholdsvis jordvannsmyr og nedbørsmyr, er sekundære dannelser som kan oppstå et stykke ut i et myrmassivs utvikling (dette i motsetning til f.eks. IB-D03 Skålbasseng som er vannfylte forsenkninger i undergrunnen). En vesentlig årsak til at disse strukturene dannes, er at torv er et lite vanngjennomtrengelig substrat. Når det regner mye, slipper vann bare gjennom de øverste, få centimeterne der torva er løs og lite omdannet. Vannet har derfor en tendens til å samle seg på myroverflata, særlig dersom den har liten helning og er ujevn. Vann som ikke renner unna spres sidevegs, på tvers av myroverflatas helningsretning. Torvmoser som blir stående under vann i lang tid, får redusert vekst. Få torvmosearter kan leve i og under vann. Vannfylte forsenkninger utsettes dessuten for isskuring og andre former for frostbetinget forstyrrelse. Dermed har forsenkningene en tendens til å utvide seg sidelengs inntil det oppstår en likevekt mellom forsenkninger og strengene som skiller dem. Dersom flark- og høljedannelsesprosessen vedvarer over lang tid og forsterkes, kan de få permanente vannansamlinger, det vil si myrstrukturdelene som betegnes henholdsvis LO-FG Flarkgjøl og LO-HG Høljegjøl. Dannelse av gjøler forutsetter imidlertid også dybdevegs erosjon av torva. Prosessene som fører til dannelse av flarker og høljer, og som forårsaker at permanent vannfylte torvbasseng har en tendens til å fordypes, er redegjort for blant annet av Sjörs (1948), Økland (1989) og Joosten et al. (2017).
Begrepet flark i forhold til andre begreper i myrlitteraturen Begrepet flark er et nordsvensk dialektord som ble definert av Sjörs (1947: 57) som "begränsade blöta partier, intagna av gles, svagt torvbildande kärrvegetation, vilka omväxla med uppdämmande torrare partier i ett myrkomplex". Begrepet flark har dels blitt brukt i en videre betydning, uten krav om at forsenkningene skal være orientert på tvers av myras helningsretning (f.eks. Moen 1973). Et nokså tilsvarende begrep er det finske rimpi, som også har folkelig opphav (jf. Økland 1989).

DT*

Variabelen kan brukes til å angi forekomst og mengde av flarker innenfor et myrområde, og til å utfigurere flarker ved detaljkartlegging av et avgrenset myrområde.