LO-FO Fossefall er en elvestrekning der vannet har tilnærmet loddrett fall.
I dagligtalen brukes begrepet "foss" om en elvestrekning der vannet har tilnærmet fritt fall. NiN-definisjonen av foss tar utgangspunkt i NVEs definisjon (Simensen et sal. 2011): "... del av elv der vannet har tilnærmet loddrett fall, ... [det vil si] brattere enn ... omkring 2 meter fall per meter horisontal lengde". NiN-definisjonen benytter variabelen LM-HE Elveløpshelning og krever LM-HE_14 eller høyere, det vil si en helning på minst 69° (minst 2,5 høydemeter per horisontalmeter) over en minste høydeforskjell på minst 3 m. I tillegg kreves at vannfallet ligger i ei elv (minst LM-VA Middelvannføring trinn LM-VA_4 liten elv, det vil si middelvannføring større enn 100 liter per sekund) og kontinuerlig vannstreng (LM-ED Tørrlegging av elv, basisklasse LM-ED_K0 permanent vannførende elv).Fossefall er et svært karakteristisk element i den norske vassdragsnaturen. Hovedårsalen til de mamge fossefallene i Norge er at glasial erosjon har resultert i dype fjorder og daler med bratte sider, ofte med hengende sidedaler (LF-H12 Hengende dal) som munner ut høyt oppe i hoveddalens sider. Noen av våre høyeste fosser finnes der elver i slike sidedaler kaster seg utover fjellsidene. Fosser finnes imidlertid også i elveløp som passerer et knekkpunkt i roligere terreng.
Inndeling
Wikipedia (https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_fosser_i_Norge) inneholder lister over Norges høyeste fosser, med mange eksempler.
Fosser, slik de er definert i NiN 3, finnes i elver over hele landet, men forekommer hyppigere og har gjennomgående større fallhøyde i et bredt belte langs kysten, vest for fjellkjeden, i tilknytning til de store, dype U-dalene og fjordene. Mange vannfall i regulerte vassdrag tilfredsstiller ikke lenger definisjonens krav til permanent vannføring. De vil likevel oppfattes som foss i perioder der vannet slippes i elveløpet.
Variabelen finnes ikke i NiN 2.3, og variasjonen som omfattes av den er ikke omtalt i tidligere NiN-versjoner.
-Høyeste fosser i Norge Fordi ulike definisjoner er i bruk, finnes flere oversikter over fosser i Norge, som skiller seg med hensyn til rangering av fossene etter høyde. Etter NiN-definisjonen vil en elvestrekning med flere loddrette fall over en horisontal strekning som er kortere enn 2/5 av den totale fallhøyden oppfattes som én foss. Etter denne definisjonen er trolig Vinnufallet i Sunndal (Møre og Romsdal) Norges høyeste fossefall. Den oppgitte fallhøyden er 860 m (https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_fosser_i_Norge). Vettisfossen oppgis samme sted som det høyeste loddrette fallet som ikke er utbygd (275 m). Wikipedias liste over fosser med total fallhøyde over 100 m (inkludert fosser i regulerte vassdrag som bare fører vann deler av året) omfatter 102 navn. Av disse ligger 37 i Sogn og Fjordane, 34 i Hordaland og 20 i Møre og Romsdal. Det er uklart hvor mange av disse fossene som tilfredsstiller NiNs definisjon. I Store norske leksikon oppgis Kjelfossen i Aurland (Sogn og Fjordane) som den høyeste fossen i Norge (840 m) basert på total fallhøyde (https://snl.no/Norges_h%C3%B8yeste_fosser), men vannfall i elver med liten vannføring er utelatt fra denne lista.
DT*
Variabelen kan brukes til å beskrive elveløp.
Simensen, T., Hiller, P.H. & Vaskinn, K. 2011. Vassdrag, vannføring og landskap. ‒ Norg. Vassdr. Energidir. Rapp. Miljøbasert Vannføring 2011: 1: 1-55+Vedlegg.