Temmelig til ekstremt kalkrikt mattenivå i myrkant til nedre tuenivå

Kartleggingsenheten omfatter åpen jordvannsmyr som får tilførsel av grunnvann som har vært i kontakt med fastmark. Mineralnæringsinnholdet er høyere enn i VA01-M020-02, og omfatter basistrinn LM-KA_ghi Temmelig til ekstremt kalkrik langs miljøvariabelen LM-KA Kalkinnhold. Vegetasjonen inneholder arter med høyere krav til kalkinnhold i tillegg til arter fra mer kalkfattige enheter. Kartleggingsenheten er derfor mer artsrik enn kartleggingsenheter med lavere kalkinnhold.

Langs miljøvariabelen LM-TV Tørrleggingsvarighet omfatter kartleggingsenheten hele variasjonen fra nedre mykmatte til øvre tuenivå (LM-TV_cdefghijk). Denne variabelen beskriver avstand til grunnvannsspeilet og varigheten av oversvømming i våte perioder. Tuene er forhøyninger på myra med størst avstand til grunnvannsspeilet. De er derfor tørrere enn de flate og lavereliggende fastmattene og mykmattene. Røsslyng Calluna vulgaris markerer grensa mellom tue og øvre fastmatte. Bunnsjiktet i kartleggingsenheten er preget av kalkkrevende bladmoser, ofte kalt brunmoser. Noen kalkkrevende torvmoser Sphagnum inngår også, blant annet rosetorvmose Sphagnum warnstorfii, men torvmosedekningen avtar etter hvert som myrene tilføres kalkrikt vann.

Kartleggingsenheten omfatter både myrflater og myrkanter (LM-MF_abcd). Myrdeler med myrflatepreg forekommer oftest sentralt på større myrer, mens områder med myrkantpreg oftest finnes nær kanten til fastmark eller på små myrer. Merk at det ikke nødvendigvis alltid er slik, det finnes myr med myrkantpreg også på sentrale myrdeler. Myrflatearter er stort sett eksklusive myrarter, bortsett fra i oseaniske områder, der noen av dem kan forekomme på fuktig fastmark, for eksempel rome Narthecium ossifragum og bjørneskjegg Trichophorum cespitosum. Typiske mykmattearter er myrflatearter. Mange myrkantarter går også i fastmark, men det finnes også typiske myrarter som er knyttet til myrkant, for eksempel gråstarr Carex canescens, stjernestarr Carex echinata og myrhatt Comarum palustre. Fordi den økologiske likheten med fastmark øker fra mykmatte til tuenivå i myr, har tuene gjennomgående sterkere innslag av fastmarksarter enn mykmattene. Myrkantarter, som for eksempel bærlyng Vaccinium spp., dvergbjørk Betula nana og vier Salix spp., forekommer også på fastmarksskogsmark og i fjellhei.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer hovedsakelig i flatt terreng eller i forsenkninger, i høyereliggende strøk, gjerne i hellende terreng. Farge i flyfoto varierer fra brun til mørkt grønn eller middels grønn avhengig av når på året fotoet er tatt. Tekstur oftest jevn, eller med tydelig tuestruktur. Grunnlendte partier kan ha ujevn tekstur. Ved kysten og mot fjellet iblant vanskelig å skille fra andre åpne områder på flyfoto. Tekstur og farge varierer lite innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer i lavlandet som små, oppsplittede arealer. Mer vanlig i høyereliggende strøk, Trøndelag og Nord-Norge.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenheten VA01-M020-02 langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Den kan også forveksles med NA-VC04 Våt- og kildesnøleie, som preges av langvarig snødekke, men begge typene forekommer i fjellet. NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark skilles fra NA-VA01 Åpen jordvannsmyr ved dekning av tresjikt og skogsmarkspreg. Enheten kan også ha likhetstrekk med NA-VC02 Torvmarkskilde og NA-VK01 Slåttemyr. Suksesjonshastighet i tidligere slåttemyr mot Åpen jordvannsmyr er ukjent. Vurderinger av om ettersuksesjonsstadiet er nådd må baseres på overflatestruktur og artssammensetning (se utdypende forklaring under hovedtypen).

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten omfatter V1-E-3 i NiN 2.