Kartleggingsenheten omfatter åpen myr med myrkantpreg, som får tilførsel av sterkt intermediært eller litt kalkrikt jordvann. Den omfatter tuene, som er de delene av myra som har størst avstand til grunnvannsspeilet og derfor er tørrere enn fastmatter og mykmatter.
Kartleggingsenheten omfatter tuevegetasjon i åpen myrflate. Den får tilførsel av grunnvann som har vært i kontakt med fastmark. Mineralnæringsinnholdet er høyere enn i VA01-M005-13, og omfatter basistrinn LM-KA_ef sterkt intermediær eller litt kalkrik langs miljøvariabelen LM-KA Kalkinnhold. Vegetasjonen inneholder arter med høyere krav til kalkinnhold i tillegg til arter fra mer kalkfattige enheter. Kartleggingsenheten er derfor mer artsrik enn kartleggingsenheter med lavere kalkinnhold, og skilles fra disse ved innslag av arter med noe høyere krav til kalkinnhold enn for eksempel NA-VA01-M005-13.
Kartleggingsenheten omfatter tuer, som er forhøyninger på myra med størst avstand til grunnvannsspeilet. Tuene er derfor tørrere enn de flate og lavereliggende fastmattene og mykmattene. Tuene omfatter basistrinn TV_ijk langs miljøvariabelen LM-TV Tørrleggingsvarighet. Røsslyng Calluna vulgaris markerer grensa mellom tue og øvre fastmatte. Bunnsjiktet er dominert av torvmoser Sphagnum, men også andre moser og spredte lav kan forekomme på de tørreste tuene.
Kartleggingsenheten omfatter myr med myrkantpreg, det vil si basistrinn LM-MF_ab sterkt og svakt myrkantpreg. Myrdeler med myrkantpreg forekommer oftest nær kanten til fastmark eller på små myrer, mens myrflatepreg oftest finnes sentralt på større myrer. Merk at det ikke nødvendigvis alltid er slik, det finnes myr med myrkantpreg også på sentrale myrdeler. Mange myrkantarter går også i fastmark, men det finnes også typiske myrarter som er knyttet til myrkant, som for eksempel gråstarr Carex canescens, stjernestarr Carex echinata og myrhatt Comarum palustre. Merk at i oseaniske områder, der det er svært fuktig, kan enkelte myrflatearter også forekomme på fuktig fastmark, for eksempel rome Narthecium ossifragum og bjønnskjegg Trichophorum cespitosum. Fordi den økologiske likheten med fastmark øker fra mykmatte til tuenivå i myr, har tuene gjennomgående sterkere innslag av fastmarksarter enn mykmattene. Myrkantarter, som for eksempel bærlyng Vaccinium spp., dvergbjørk Betula nana og vier Salix spp., forekommer også på fastmarksskogsmark og i fjellhei. Typiske mykmattearter er myrflatearter.
-
Identifisering
Kartleggingsenheten forekommer hovedsakelig i flatt terreng eller i forsenkninger, i høyereliggende strøk også i slake helninger. Fargen i flyfoto er oftest middels grønn. Tekstur varierer med innslaget av busker og kildepåvirkning. Tuestruktur. Tekstur og farge varierer noe innen regioner. Nær kysten og opp mot fjellet kan det være vanskelig å skille typen fra andre åpne områder på flyfoto.
-
Utbredelse og forekomst
Kartleggingsenheten forekommer spredt i hele landet opp til lavalpin sone (BN-LA). Den dekker nokså små arealer i lavlandet, men har større areal i høyereliggende områder.
-
Forvekslingsenheter
Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst VA01-M005-13, VA01-M005-14, VA01-M005-18 og VA01-M005-06. Den kan også forveksles med NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark, som skilles fra NA-VA01 Åpen jordvannsmyr ved dekning av tresjikt og skogsmarkspreg.
Kartleggingsenheten omfatter grunntypen V1-26 i NiN 2. Det er deler av V1-C-7 med basistrinn LM-TV_ijk langs miljøvariabelen LM-TV Tørrleggingsvarighet.