Hovedtypen omfatter våtmark som er sterkt endret på grunn av at omfattede tråkk av store, beitende husdyr har ødelagt markas struktur og torvproduserende evne.
NA-VO01 Sterkt tråkkpreget våtmark omfatter torvmark der det i utgangspunktet pågikk torvakkumulering, men hvor høyt beitetrykk fra storfe har ført til at strukturen i det øverste torvlaget er varig ødelagt slik at det ikke lengre akkumuleres torv. Menneskebetinget overgang fra et torvproduserende til et ikke-torvproduserende våtmarkssystem er tilstrekkelig grunnlag for å anse NA-VO01 Sterkt tråkkpreget våtmark som en egen hovedtype. Det kreves høyt beitetrykk over mange år for at NA-VA01 Åpen jordvannsmyr skal bli til NA-VO01. Jo tyngre beitedyra er, desto større og mer langvarig blir tråkkeffekten på marka og artssammensetningen. Småfe (sau) har liten tråkkeffekt, både fordi de er lettere og fordi de ikke liker å ha beina i våt myr. Hovedeffekten av tråkk av tunge dyr er at strukturen i torvmarka ødelegges av trykket fra klauvene, som etterlater hull med naken torv som fylles med vann og etter hvert blir til mer eller mindre sammenhengende flekker med naken torv. De aller fleste karplanteartene går tilbake, blant annet på grunn av at tråkk medfører mekanisk skade på røttene. Mosene går også tilbake. Dersom tråkkpåvirkningen er sterk nok, kan et større område bli omdannet til et "gjørmehav" der bare noen få arter blir igjen. Da legges også torva åpen for overflateerosjon, dannelse av erosjonskanaler og, i nedbørrike områder og hellende terreng, mer omfattende erosjon. En art som har vist seg å ha stor toleranse for tråkk, er duskull Eriophorum angustifolium. Også myrsnelle Equisetum palustre og enkelte starr-arter Carex spp. synes å tåle tråkk nokså nokså godt. Ved høy, men ikke disruptiv tråkkintensitet kan også forstyrrelsesbegunstigete arter som tunrapp Poa annua og skogsiv Juncus alpinoarticulatus komme inn. Dersom tråkkpåvirkningen opphører og påvirkningen ikke er disruptiv, vil torvoverflata gradvis rekoloniseres. På samme vis som i annen torvmark der den torvproduserende vegetasjonen har blitt fjernet eller på annen måte ødelagt, tar det mange tiår, kanskje hundreår, før et intakt, torvproduserende økosystem er re-etablert.
NA-VO01 Sterkt tråkkpåvirket våtmark omfatter våtmark som på grunn av sterk tråkkpåvirkning (LM-HT_c) fra store, beitende husdyr har mistet sin torvproduserende evne. Både endringen fra et system der torv akkumulerer til et ikke-torvproduserende system og det at tråkkpåvirkningen fører til en jordbruksmark med intensivt hevdpreg, betinger at sterkt tråkkpåvirket våtmark skilles ut som egen hovedtype.
Hovedtypen er sjelden, og forekommer bare på myr som har blitt utsatt for særlig høyt beitetrykk fra storfe over en lengre periode. Overgang til store kjøttfe-raser og ammekyr har sannsynligvis ført til en viss økning i forekomsten av denne hovedtypen gjennom de siste par tiårene.
NA-VO01 Sterkt tråkkpåvirket våtmark omfatter bare en grunntype.
Det er uklart hvor mye variasjon som finnes innenfor denne hovedtypen. To variabler er tentativt inkludert som oLKM:
LM-HT Tråkkpåvirkning åpner for å skille mellom våtmark som er sterkt (LM-HT_c) tråkkpåvirket, og som fortsatt har en del av den opprinnelige artssammensetningen i behold, og våtmark som er disruptivt tråkkpåvirket (LM-HT_y).
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er tentativt inkludert fordi sterkt tråkkpåvirket våtmark sannsynligvis fortsatt innholder arter som signaliserer plassering langs denne gradienten.
Hovedtypen er ny i NiN 3, og omfatter marginale deler av NiN 2-hovedtypen V9 Semi-naturlig myr som er sterkt preget av tråkk fra storfe.
Hovedtypen er ny i NiN 3, og omfatter marginale deler av NiN 2-hovedtypen V9 Semi-naturlig myr som er sterkt preget av tråkk fra storfe.
Det finnes ingen vegetasjonsøkologiske undersøkelser av variasjon innenfor denne hovedtypen, og valget av oLKM er usikkert. Beskrivelsen av hovedtypen er basert på opplysninger i Øien og Moen (2006) og Nilsen (2012).
Øien D-I og Moen A (2006) Slått og beite i utmark ? effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet Vitenskapsmuseet Rapport botanisk Serie 2006: 5: 1-57.
Nilsen LS (2012) Storfebeite ødelegger myra. Bli med ut! 12: 86-88.
