Slåttemyr

NA-VK01 Slåttemyr omfatter semi-naturlig torvmark som er preget av tilrettelegging for høsting gjennom slått. Ei myr som ikke lwnger slås fortsetter å være ei slåttemyr til preget av økologiske prosesser som er betinget av slått ikke lengre er til stede, og erstattet av naturlige prosesser (jf. Lyngstad et al. 2016, se også "forvekslingsenheter").

Over det aller meste av landet har NA-VA01 Åpen jordvannsmyr, i noen grad også NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark, blitt omformet til NA-VK01 Slåttemyr gjennom rydding og sletting av markoverflata. Etter at myrslått som del av ordinær jordbruksdrift opphørte like etter andre verdenskrig (de fleste steder mye tidligere) har, med svært få unntak, slåttemyrene gjennomgått gjengroingssuksesjoner tilbake til, eller i retning mot, utgangspunktet (se "forvekslingsenheter". I dag finnes intakt NA-VK01 Slåttemyr i et fåtall utvalgte verneområder som er gjenstand for museal hevd.

NA-TK01 Slåttemyr deles inn i tre grunntyper på grunnlag av variasjon langs én miljøvariabel:
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Historisk informasjon viser at også kalkfattige, lite produktive myrer ble slått i deler av landet der naturgrunnlaget var aller skrinnest (f.eks. i indre Agder og Sør-Rogaland), men det var først og fremst kalkrike myrer som ble omformet til slåttemyrer. Som i andre våtmarkssystemer, er innholdet av mineralnæringsstoffer betinget av kalkinnholdet i vanntilførselen, som i sin tur avhenger av berggrunnen og løsmassene. De tre hovedtypetilpassete trinnene av LM-KA er: kalkfattig (LM-KA_bcd), intermediær (LM-KA_ef) og kalkrik (LM-KA_ghi) slåttemyr.

Sammenliknet med NA-VA01 Åpen jordvannsmyr er variasjonen innenfor NA-TK01 Slåttemyr sterkt redusert som resultat av tilretteleggingen for bruk som slåttemyr. Tre variabler som er vLKM eller bLKM i opprinnelsestypene, først og fremst NA-VA01 Åpen jordvannsmyr, er redusert til oLKM i slåttemyr-hovedtypen, og LM-MF Myrflatepreg framviser knapt noen variasjon i det hele tatt innenfor NA-VK01 Slåttemyr, som plasserer seg på overgangen mellom myrflate- og myrkantpreg (LM-MF_bc). De to oLKM er:
LM-HT Tråkkpåvirkning åpner for å beskrive effekten av husdyrbeiting med så høy intensitet at myra blir observerbart tråkkpåvirket. I NiN 2 blir beitet myr inkludert i hovedtypen V9 Semi-naturlig myr. I NiN 3 er NA-VK01 Slåttemyr en egen hovedtype mens beitet myr er fordelt på NA-VA01 Åpen jordvannsmyr og NA-VO01 Sterkt tråkkpreget våtmark (eventuelt NA-VK01 Slåttemyr). Den økologisk viktigste effekten av beiting, særlig av storfe, er at torvmarkas fysiske struktur ødelegges. Tråkk etterlater hull med naken torv som fylles med vann og revegeteres langsomt eller forblir vannfylt dersom beitetrykket opprettholdes. Beiting, uansett beitetrykk og antatt varighet av effekten på økosystemet, kan beskrives med korttidsvariabelen KM-BT Aktuelt beitetrykk. Beiting som antas å ha en langvarig, men ikke betydelig effekt på økosystemet kan beskrives av LM-HT Tråkkpåvirkning.
LM-KI Kildevannspåvirkning: Kildevannspreg, som er en egenskap ved vannet som tilføres myra, kan variere fra ikke kildevannspåvirket (LM-KI_0) til svært klart kildevannspåvirket (LM-KI_c). I NA-VA01 Åpen jordvannsmyr fordeles denne variasjonen på to grunntyper, der "kildemyr" betegner myrer med LM-KI_bc. Variasjonen i kildevannspreg har betydning for artsammensetningen og de økologiske forholdene er i ei slåttemyr, men størrelsen på effekten er uklar. LM-KI Kildevannspåvirkning er derfor tentativt inkludert som oLKM i denne hovedtypen.
LM-TV Tørrleggingsvarighet: Variasjonen i avstand til grunnvannsspeilet blir drastisk redusert når myr tilrettelegges for slått ved utjevning av overflata. Tuer slettes slik at LM-TV_ijk tuenivå ikke lenger finnes. Mykmatter, til dels også nederste nedre fastmatte (LM-TV_cde) var uegnet for bruk som slåttemyr, dels fordi mattestrukturen blir ødelagt av gjentatt tråkk og dels på grunn av liten produksjon. Den reelle variasjonsbredden langs LM-TV Tørrleggingsvarighet i slåttemyr, omfatter dermed hovedsakelig øvre fastmatte (LM-TV_fgh), og kan beskrives ved bruk av LM-TV som oLKM.

NA-VA01 Åpen jordvannsmyr (og NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark) og NA-VK01 Slåttemyr Kriteriene for grenseoppgang mellom disse hovedtypene i NiN 3 er klare, gitt av prinsipp- og kriteriesettet for hovedtypeinndeling av natursystemer: NA-VA01 Åpen jordvannsmyr omfatter lite endret myr, NA-VK01 Slåttemyr omfatter myr som gjennom tilrettelegging og historisk bruk som slåttemark har blitt omformet til et semi-naturlig system. Ei slåttemyr i aktiv bruk er lett å kjenne igjen på den slette, plenliknende overflata. Men med unntak for slåttemyrer som er gjenstand for museal skjøtsel, finnes ikke lengre slåttemyr i bruk i Norge. Utfordringen med å skille myrtypene består derfor i praksis i å avgjøre når ei historisk slåttemyr igjen har blitt til en lite endret myr. Men når har en tidligere slåttemyr mistet preget av slåttemyr? Kravet som, må oppfylles, er at "artssammensetning, miljøstruktur og økosystemfunksjon, og hastigheten på endringene i artssammensetning langs suksesjonsgradienten (fra NA-VK01 til NA-VA01 eller NA-VB01), ikke avviker fra det man finner i et sammenliknbart, lite endret økosystem". Dette kravet tilsvarer kravet om at "ei slåttemyr i gjengroing [skal] regnes som slåttemyr så lenge gjengroinga skyldes opphør av slått og ikke andre naturlige prosesser (eks. forsumping, torvakkumulasjon) [og at] ei myr [slutter] å være slåttemyr når de naturlige prosessene er viktigere enn de som skyldes tidligere slått] (Lyngstad et al. 2016).
Sletting av ujevheter i overflata fjerner ikke de stolpetue-dannende artene, men reduserer mengden av dem og hindrer dannelse av nye stolpetuer. (Her brukes begrepet "stolpetue" om graminider som danner kompakte "tuer" som hovedsakelig består av levende og døde røtter, bladrester etc., for å skille mellom disse artenes vekstform og begrepet "tue" som er innarbeidet i myrvitenskapen for en mikrostruktur med spesifikk avstand til grunnvannsspeilet, karakterisert av en artssammensetning med "tuearter" (LO-TU Tue, til forskjell fra LO-FA Fastmatte og LO-MY Mykmatte). Opphør av bruk fører umiddelbart til initiering av nye stolpetuer av f.eks. blåtopp Molinia cerulea og taglstarr Carex appropinquata tar mindre enn ti år. Disse kan fungere som "reisverk" for ei ujevn markoverflate. Variasjon i mosenes tilvekst bidrar også til at markoverflata blir ujevn. Det er ikke minst tilfellet i intermediær (og kalkfattig) slåttemyr der flekker dominert av store torvmosearter, som f.eks. gulltorvmose Sphagnum affine, kjøttorvmose Sphagnum medium og vortetorvmose Sphagnum papillosum, i løpet av få år kan heve seg betydelig over den øvrige vegetasjonen. Men hvor lang tid tar det før myra igjen har fått gjenopprettet en mikrotopografisk struktur i dynamisk likevekt? Svaret på dette nøkkelspørsmålet er ikke kjent. Langtidsstudier i permanente prøveflater som er reanalysert etter 60 år (Ross et al. 2019) viser at mange typiske rikmyr-karplantearter (orkidéer som for eksempel brudespore Gymnadenia conopsea og lappmarihand Dactylorhiza majalis ssp. lapponica, og småvokste karplantearter som hårstarr Carex capillaris, agnorstarr Carex microglochin, brunskjene Schoenus ferrugineus og fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum) favoriseres av slått og går sterkt tilbake når slåtten opphører. Undersøkelsene indikerer imidlertid også at tilbakegangen etter at slåtten har opphørt er langsom og at reduksjonsprosessen noen steder fortsatt pågår 75 år etter at myra ble brakklagt. Det finnes også indikasjoner på at mange av de slåttebegunstigete artene tar seg opp igjen dersom slåtten (og tilretteleggingen for slått) gjenopptas, selv etter mange tiår med brakklegging. Ross et al. (2019) tar dette til inntekt for at mange av karplanteartene i kalkrik myr, blant annet de fleste orkidéartene, har langlevet frøbank. Slåttemyrer med potensiale for gjengroing til NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark trenger dessuten mange tiår før et skogsmarksøkosystem med naturlig tresjiktsdynamikk er gjenopprettet fordi tretilveksten på myr gjennomgående er langsom.
Til tross for at de generelle mekanismene som inntreffer når slåttemyr overlates til gjengroing altså er godt kjent, mangler kunnskap om suksesjonshastigheter. Dermed er det heller ikke mulig å gi presise estimater på hvor lang tid det tar fra ei slåttemyr brakklegges til den igjen har blitt til et lite endret myrøkosystem. Myrer som er identifisert som tidligere slåttemyrer, ved fysiske eller immaterielle kulturspor (navn), har for lengst fått igjen en ujevn og tuet overflate og, dersom de naturgitte forholdene tilsier det, også et betydelig innslag av busker og småtrær. Vurderingen av om ettrersuksesjonsstadiet er nådd, må basere seg på: (1) om myra har fått en overflatestruktur som vurderes som naturlig dynamisk, (2) om artssammensetningen har et stort nok innslag av små, konkurransesvake arter til at det grunn til å anta at systemet fortsatt er i endring og, dersom det er relevant, (3) om det fortsatt pågår suksesjoner i tresjiktet. Kompliserende faktorer er regional variasjon i hastigheten på gjenvekstsuksesjonen, som går raskere i et varmere og fuktigere klima, og, ikke minst, om gjenvekstsuksesjonen forsinkes av beiting eller andre påvirkninger som bidrar til at vegetasjonen holdes åpen.
NA-VK01 Slåttemyr og NA-VK02 Semi-naturlig våteng De to hovedtypene av semi-naturlige våtmarker skiller seg med hensyn til torvproduksjon. Prinsippene for hovedtypeinndeling av våtmarkssystemer tilsier at torvproduserende og ikke-torvproduserende systemer skal skilles på hovedtypenivå. Slåttemyr er, i hvert fall i prinsippet, er et torvakkumulerende system, med mark som er ei grunn eller inntil flere meter djup torvmark. Det akkumuleres imidlertid ikke særlig mye torv så lenge myra er i bruk som slåttemyr fordi produksjonen høstes og overflatetorva stadig jevnes ut. Marka i semi-naturlig våteng består derimot av våt jord, som kan variere fra sedimenter med lavt innhold av organisk materiale til sumpjord. Alle overganger mellom de to hovedtypene finnes, med hensyn til organisk innhold i jorda, jord/torvdybde og tendens til torvakkumulering.

NA-VK01 Slåttemyr utgjør den delen av NiN 2.3-hovedtypen V9 Semi-naturlig myr som er betinget av LKM SP Slåttemarkspreg, basisklassen SP?a Slåttepreget. Resten av V9, beitepreget semi-naturlig myr (SP?0), inngår i NA-VO1 Sterkt tråkkpreget våtmark dersom LM-HT Tråkkintensitet som følge av beiting er sterk eller disruptiv (LM-HT_cy). Det forutsetter høyt beitetrykk av storfe. Dersom tråkkpåvirkningen er mindre eller beitedyra er småfe, skal myra inkluderes i NA-VA01 Åpen jordvannsmyr, eventuelt ved bruk av LM-HT (oLKM) til å beskrive moderat tråkkpåvirkning (LM-HT_b).

Slåttemyr har vært gjenstand for omfattende forskning i Norge gjennom mer enn femti år. Hovedresultatene av denne forskningen er oppsummert i en rekke publikasjoner av Asbjørn Moen og medarbeidere (se f.eks. Moen 1990, 2000, Øien og Moen 2006, Moen og Øien 2012, Lyngstad et al. 2016, Ross et al. 2019) og på nettsidene til Maridalens Venner (Olsen 2023). Det er blant annet samlet betydelig kunnskap om effekten av slått på planteproduksjon og produktivitet, og på mange enkeltarters populasjonsbiologi i slått og uslått myr. Likevel er det fortsatt mange åpne spørsmål, særlig knyttet til den langsiktige dynamikken i tidligere slåttemyr etter at bruken har opphørt. Kunnskap om variasjon innenfor hovedtypen er også begrenset, og vil sikkert forbli det ettersom slåttemyr i hev.d nå bare finnes i verneområder med museal skjøtsel, og som historiske relikter i ettersuksesjonsstadiet eller i sein gjenvekstsuksesjon.

- Slåttemyr i et historisk jordbruksperspektiv Høsting av fôr på myr går langt tilbake, uten at det er mulig å datere eksakt når myrslått startet eller hvor stort omfanget var i tidligere tider. Ved pollenanalyse av myrer i Midt-Norge (Tådgalen, Surnadal, Møre og Romsdal) er det imidlertid påvist endringer i artssammensetning som tyder på at utmarka (også myrer) ble utnyttet til fôrhøsting for over 2000 år siden. Framveksten av seterbruket fant sted fra omtrent denne tida, og en hypotese er at seterbruket vokste fram som følge av økende bruk av utmarka. Høstingen av fôr i utmarka fortsatte å øke gjennom middelalderen og nådde sannsynligvis en topp i andre halvdel av 1800-tallet som følge av stadig økende behov for mat. Folketallet økte raskt på slutten av 1700- og utover på 1800-tallet som følge av medisinske framskritt og en samfunnsutvikling som ga redusert dødelighet. Da ble utmarka beitet (utmarksbeite pågår fortsatt) og myrer slått i stort omfang over hele landet. Da utmarksbruken nådde sitt høydepunkt i siste halvdel av 1800-tallet, ble mer fôr hentet fra utmark enn fra innmark. Mekaniseringen av jordbruket og tilgangen på handelsgjødsel gjorde at slått på myr avtok raskt utover 1900-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, hadde myrslått opphørt over det meste av landet. Det finnes eksempler på at slåtten midlertidig ble gjenopptatt under krigen, men omkring 1950 var det slutt på tradisjonell myrslått.
- Tradisjonell bruk av slåttemyr Ljåslått på myr forutsatte tilrettelegging ved at vedvekster, dersom slike fantes, ble ryddet. Dersom marka hadde ujevn overflate, måtte den slettes for å komme til med ljåen. På de fleste myrene måtte sletting av overflata gjøres manuelt med hardt, fysisk arbeid. Det er imidlertid kjent fra flere steder, både i Skandinavia og andre land, at myrer ble demt opp for å fjerne stolpetuer og vedvekster. Demningen ble lukket om høsten slik at myra ble fylt med passe mye vann. Stolpetuene (og vedplantenes røtter) frøs inn i is om vinteren og kunne lettere fjernes når isen smeltet og demningen ble tømt neste vår. Mange vedplanter tålte ikke den lange perioden med røttene i vannmettet torv og døde (Emanuelsson 2009).
Eksperimentelle studier av myrslått i Tågdalen og på Sølendet, oppsummert av Moen og Øien (2012), har vist at slåttemyrer kan opprettholde høy produktivitet over lang tid dersom skjøtselsregimet er godt tilpasset de naturgitte forutsetningene. Kalkrike myrer kan gi mulighet for høsting av mer enn 150 kg per daa ved slått annethvert år, mer enn halvparten av høstbar produksjon på semi-naturlige enger på fastmark i samme område. Typiske høymengder på ei god slåttemyr var 100 kg per daa. De fleste myrer er imidlertid mindre produktive enn dette, men historiske kilder viser at myrer med produksjon helt ned til 10 kg høstbart fôr per daa har blitt slått. De minst produktive myrene ble slått sjeldnere, hvert tredje eller fjerde år, mens mer produktive myrer kunne slås annethvert år uten at produktiviteten falt. Undersøkelser har vist at slått hvert år i det lange løp ga omtrent like mye høy som slått hvert år. Det forklarer at det tradisjonelt ble slått annethvert år.