NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng omfatter tette bestander av fastsittende langskuddsplanter på grunt, salt vann med saltholdighet mellom 0,5 og 18 ‰.
Forekomster av langvokst undervannsvegetasjon (undervannsenger) skaper et spesielt livsmiljø for påvekstorganismer, bunndyr og småfisk, og gir opphav til en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten planter, der plantene vokser mer spredt og der andre livsformer dominerer. For å karakteriseres som undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %. Undervannsenger kan forekomme over et relativt vidt spekter av sedimenter (f.eks. grus, sand, silt, dy og gytje), og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene.Langskuddsplanter er vannplanter med lange stengler og blader i de frie vannmassene og som er rotfestet i bunnsubstratet. De lever neddykket i vannet og har liten rotbiomasse. Marine langskuddsplanter skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom. NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng omfatter områder på grunt vann eller på bunn som tørrlegges i korte perioder, det vil si i sublitoral- og nedre hydrolitoralbelte, med saltholdighet som det meste av tiden er mellom 0,5 og 18 ‰. Arter som kan dominere i undervannsenger i brakkvann er de to havgras-artene småhavgras Ruppia maritima og skruehavgras R. Cirrhosa, vasskrans Zannichellia palustris og tjønnaks-arter som trådtjønnaks Stuckenia filiformis og busttjønnaks S. Pectinata. Undervannsengene kan ha et stort mangfold av assosierte arter, både påvekstorganismer og fauna som finner næring og beskyttelse der, i tillegg til den typiske sedimentbunnsfaunaen av organismer som lever på og i sedimentet. Artstilfanget av alger og marine dyr avtar med avtagende saltholdighet, mens tilfanget av ferskvannsarter øker. Få arter er spesifikt knyttet til brakkvann.
NA-MB02 Brakkvanns-undervannseng er en miljøstressbetinget hovedtype med strukturerende artsgruppe på marin sedimentbunn i det eufotiske beltet. Den omfatter bestander av saltvanns-langskuddsplanter i hydrolittoral- og sublittoralbeltene i brakkvann med en dekningsgrad av makrohelofytter på mer enn 25 %. Begrensningen til brakkvann innebærer at LM-SA Marin salinitet er definerende LKM med basistrinn mellom LM-SA_b ultrabrakt og LM-SA_e brakt.
Hovedtypen er ikke vanlig, men finnes spredt langs hele kysten på relativt bølgebeskyttet sedimentbunn, for eksempel innerst i fjordarmer, beskyttede viker og poller. Den finnes også i dammer i fjærebeltet ("pøler") som sjelden eller aldri tørker ut. Den har størst utbredelse i sublitoralbeltet, men finnes også enkelte steder også i nedre del av hydrolitoralbeltet.
Hovedtypen er delt inn i to grunntyper på variasjon i én lokal kompleks miljøvariabel:LM-SA Marin salinitet (dLKM og bLKM), som også er definerende LKM for hovedtypen, er delt i to hovedtypetilpassede trinn: ultrabrakt til svært brakt (LM-SA_bc) og klart brakt til brakt (LM-SA_de). Brakkvann er møtepunktet mellom to artsuttynningsgradienter – for marine arter med avtagende saltholdighet og for ferskvannsarter med økende saltholdighet. Det finnes nok også arter som er spesialiserte på et liv i brakt vann, men det er uklart hvor mange arter det eventuelt dreier seg om. Omfanget av variasjon i artssammensetning langs denne gradienten er usikkert, og den hovedtypetilpassete inndelingen er tentativ.
Hovedtypen inneholder én miljøvariabel som beskriver observerbar variasjon i artssammensetningen innenfor de to grunntypene:LM-FI Finmaterialinnhold (oLKM) kan brukes til å beskrive forskjeller i artssammensetning som er relatert til variasjon i finmaterialinnhold.
NA-MB01 MaMFrin helofyttsump og MA-01 Brakkvanns-undervannseng: Grensa mellom helofyttsump og undervannseng, i ferskvann og i mer eller mindre salt vann, skal trekkes der langskuddsplantene dominerer over helofyttartene. Blandingsbestander av helofytter og langskuddsplanter må ha en samlet dekningsgrad større enn 25 % for å tilordnes en av typene.
NA-MB02 Saltvanns-undervannseng og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng: NA-MB02 Saltvanns-undervannseng skiller seg fra NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grense fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng: Hovedtypene skilles fra hverandre på grunnlag av om langskuddsplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %.
Denne hovedtypen er ny i NiN 3, og omfatter brakkvannsdelen av NiN 2.3-hovedtypen M7 Marin undervannseng som i NiN 3 er fordelt på hovedtypene NA-MB02 Saltvanns-undervannseng og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng.
Kunnskapen om brakkvannsbunn-systemene er mangelfull. Det er behov for systematisk innsamling av data som åpner for beregning av gradientlengder for antatt viktige LKM og testing av hypoteser om grunntypeinndeling. Kunnskapsmangler knyttet til spesifikke LKM-er er nevnt under overskriften "Inndeling".
