NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn omfatter fast fjell og stabile substrater i tidevannsbeltet, det vil si områder som skifter mellom å være helt dekket av vann ved høyvann til å være helt uten vanndekke ved lavvann, med saltholdighet mellom 0,5 og 18 ‰.
NA-MC01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn finnes på steder langs kysten der fast fjell og stabile substrater regelmessig tørrlegges og vannet er brakt, det vil si der saltholdigheten det meste av tiden er mellom 0,5 og 18 ‰. Dette er steder med sterk og vedvarende ferskvannspåvirkning. Vanligvis styres tørrleggingen av tidevannssyklusen, men den påvirkes også av meteorologiske forhold som atmosfærisk trykk og vind. Utstrekningen av naturtypen påvirkes av forskjeller i tidevannsamplitude, terrenghelning og meteorologiske forhold. På Sørlandet og ØstIandet er tidevannsamplituden liten, helt ned mot 20–25 cm. I perioder med ekstreme atmosfæriske forhold (høytrykk og lavtrykk, kombinert med vind), overstyrer de meteorologiske forholdene tidevannsforskjellen. Da kan vi få langvarig lav vannstand ved kraftige høytrykk og tilsvarende langvarig høy vannstand ved ekstreme lavtrykk. Nedre grense for NA-MC01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn settes ved nedre fjæremål (middel spring lavvann) mens øvre grense settes der dominans av saltvannstilknyttede arter avløses av dominans av fastmarksarter. Den eksakte plasseringen av øvre grense avhenger av bølgeeksponeringen; jo sterkere eksponering, desto lengre opp i fjærebeltet går grensen. Hovedtypen har samfunn av flerårige alge- og dyrearter. Hvor varige disse samfunnene er, avhenger av ferskvannspåvirkningen. Artstilfanget av alger og marine dyr avtar med avtagende saltholdighet, mens tilfanget av ferskvannsarter øker. Få arter er spesifikt knyttet til brakkvann.
NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn er en miljøstressbetinget hovedtype på marin fastbunn i tidevannsbeltet. Den omfatter brakkvann, det vil si at LM Marin salinitet er definerede LKM med basistrinn mellom LM-SA_b ultrabrakt og LM-SA_e brakt. Begrensningen til tidevannsbeltet innebærer LM-TV Tørrleggingsvarighet mellom LM-TV_a nedre hydrolitoral og LM-TV_h øverste geolittoral.NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn er en miljøstressbetinget hovedtype på marin fastbunn i tidevannsbeltet. Den omfatter brakkvann, det vil si at LM Marin salinitet er definerede LKM med basistrinn mellom LM-SA_b ultrabrakt og LM-SA_e brakt. Begrensningen til tidevannsbeltet innebærer LM-TV Tørrleggingsvarighet mellom LM-TV_a nedre hydrolitoral og LM-TV_h øverste geolittoral.
Hovedtypen er relativt sjelden, og begrenset til steder som kombinerer fast fjell og stabile substrater med kontinuerlig sterk ferskvannspåvirkning, det vil si brakkvann der saltholdigheten det meste av tiden er under 18 ‰. Den er kjent fra indre del av Drammensfjorden (Buskerud) og fra utløpet av Glomma i Fredrikstad (Østfold). Den finnes i hydrolitoralbeltet (vannstrand) og kan i teorien også finnes i geolitoralbeltet (landstrand) på mer eksponerte steder, men kombinasjonen av eksponert kyst og sterk ferskvannspåvirkning er i beste fall uvanlig. For øvrig finnes trolig kombinasjonen av miljøforhold som definerer hovedtypen spredt langs kysten.
Hovedtypen er delt inn i fem grunntyper på grunnlag av variasjon i fire miljøvariabler:
LM-SA Marin salinitet (dLKM og bLKM), som også er definerende LKM for hovedtypen, er delt i to hovedtypetilpassede trinn: ultrabrakt til svært brakt (LM-SA_bc) og klart brakt til brakt (LM-SA_de). Brakkvann er møtepunktet mellom to artsuttynningsgradienter – for marine arter med avtagende saltholdighet og for ferskvannsarter med økende saltholdighet. Det finnes nok også arter som er spesialiserte på et liv i brakt vann, men det er uklart hvor mange arter det eventuelt dreier seg om. Omfanget av variasjon i artssammensetning langs denne gradienten er usikkert, og den hovedtypetilpassete inndelingen er tentativ.
LM-TV Tørrleggingsvarighet (dLKM og bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: nedre til øvre hydrolitoral (LM-TV_ab) og nederste til øverste geolitoral (LM-TV_cdefgh). Med økende tørrleggingsvarighet, det vil si oppover i fjærebeltet, tynnes tilfanget av marine arter ut og innslaget av arter som tåler bedre å bli eksponert for sol, uttørking og svingninger i salinitet på grunn av nedbør og sjøsprut øker. Kombinasjonen eksponert kyst og sterk ferskvannspåvirkning er imidlertid i beste fall uvanlig. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til hvor vanlig det er å finne geolitorale utforminger av hovedtypen, det vil si grunntypen MC01-02 for LM-TV_cdefgh.
LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: flatt til svært bratt (LM-HF_0abcd) og loddrett (LM-HF_z). Denne variabelen identifiserer en grunntype (MC01-04) for loddrette bergvegger.
LM-IF Isbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: uten isforstyrrelsespreg til klart isforstyrrelsespreget (LM-IF_0ab) og disruptiv isforstyrrelse (LM-IF_y). Denne variabelen identifiserer en grunntype (MC01-05) for fast brakkvanns-fjærebeltebunn preget av distruptiv isforstyrrelse.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens fem grunntyper kan beskrives ved hjelp av to miljøvariabler (oLKM):
LM-RU Rasutsatthet gir mulighet for å skille mellom fast brakkvanns-fjærebeltebunn med observerbart preg av gjentatt raspåvirkning (LM-RU_a lite rasutsatt), for eksempel fra snøskred, og steder uten preg av raspåvirkning.
LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet åpner for å beskrive variasjonen fra beskyttet til mer eksponert fast brakkvanns-fjærebeltebunn dersom eksponerimgsgraden antas å ha en observerbar påvirkning på artssammensetningen.
NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn og NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn: NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grensa fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn og NA-MC02 Fast brakkvannsbunn: NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MC02 Fast brakkvannsbunn ved å ligge i tidevannsbeltet. Grensen mellom de to hovedtypene trekkes ved middel spring lavvann. NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn opptrer, når den finnes, som en tynn stripe langs land og kan være vanskelig å skille fra NA-MC02 Eufotisk fast saltvannsbunn. Dette gjelder særlig på Sør- og Østlandet hvor høy- og lavvann bestemmes mer av atmosfærisk trykk og vind enn av den vanlige tidevannssyklusen.
NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn og NA-MC03 Litoralbassengbunn: NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MC03 Litoralbassengbunn ved at den har permanent tilknytning til andre marine bunn- og vannmassesystemer. Litoralbassengbunn er derimot skilt fra havet av en terskel over fjærebeltet, det vil si over middel spring høyvann. Litoralbassengbunnen er heller ikke begrenset til brakkvannsforekomster, men omfatter avsnørte marine basseng over hele spekteret av salinitetsverdier større enn 0,5 ‰.
Denne hovedtypen er ny i NiN versjon 3. I NIN 2.3 inngikk variasjonen som omfattes av den i M3 Fast fjærebeltebunn sammen med det som i NiN 3 utgjør NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn.
Kunnskapen om brakkvannsbunn-systemene er svært mangelfull. Det er behov for systematisk innsamling av data som åpner for beregning av gradientlengder for antatt viktige LKM og testing av hypoteser om grunntypeinndeling.
