NA-MB02 Saltvanns-undervannseng omfatter tette bestander av fastsittende langskuddsplanter på grunt, salt vann og på vannstrand i tidevannsbeltet.
-
Eli Rinde CC BY-SA 4.0
-
Erling Svensen CC BY 4.0Ålegraseng.
-
Erling Svensen CC BY 4.0Ålegraseng.
Forekomster av langvokst undervannsvegetasjon (undervannsenger) skaper et spesielt livsmiljø for påvekstorganismer, bunndyr og småfisk, og gir opphav til en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten planter, der plantene vokser mer spredt og der andre livsformer dominerer. For å karakteriseres som undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %. Undervannsenger kan forekomme over et relativt vidt spekter av sedimenter (f.eks. grus, sand, silt, dy og gytje), og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene.
Langskuddsplanter er vannplanter med lange stengler og blader i de frie vannmassene og som er rotfestet i bunnsubstratet. De lever neddykket i vannet og har liten rotbiomasse. Marine langskuddsplanter skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom. NA-MB02 Saltvanns-undervannseng omfatter områder på grunt vann eller på bunn som tørrlegges i korte perioder, det vil si i sublitoral- og nedre hydrolitoralbelte. Den vanligste dominanten i hovedtypen er vanlig ålegress Zostera marina, men andre karplantearter kan også inngå. Det er ikke uvanlig at grønn- og brunalger forekommer i saltvanns-undervannsenger. Undervannsengene kan ha et stort mangfold av assosierte arter, både påvekstorganismer og fauna som finner næring og beskyttelse der, i tillegg til den typiske sedimentbunnsfaunaen av organismer som lever på og i sedimentet. Ålegressengene fungerer som skjulested, oppvekstområde og "spiskammer" for blant annet fiskeyngel og krepsdyr. Ålegressengene er kjent for å være dynamiske, med utbredelse og tetthet som kan variere noe mellom sesong og år.
NA-MB02 Saltvanns-undervannseng er "normal hovedtype med strukturerende artsgruppe", og omfatter bestander av saltvanns-langskuddsplanter i hydrolittoral- og sublittoralbeltene i saltvann med en dekningsgrad av makrohelofytter på mer enn 25 %.
Hovedtypen er relativt vanlig og finnes langs hele kysten på relativt bølgebeskyttet sedimentbunn. Den har størst utbredelse i sublitoralbeltet, men finnes også enkelte steder, særlig i Nord-Norge, i nedre del av hydrolitoralbeltet. Større forekomster av marin undervannseng er relativt godt kartlagt, og anslått totalareal er 80–100 km². Ålegressengene hadde tidligere større forekomst langs norskekysten enn de har i dag, men gikk sterkt tilbake i mellomkrigstiden, mest sannsynlig som et som resultat av spredning av den marine nettslimsoppen Labyrinthula zosterae.
Hovedtypen er delt inn i to grunntyper på grunnlag av variasjon i én miljøvariabel:
LM-TV Tørrleggingsvarighet (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: Sublitoral (LM-TV_0) og Nedre til øvre hydrolitoral (LM-TV_ab).
Hovedtypen inneholder én miljøvariabel som beskriver observerbar variasjon i artssammensetningen innenfor de to grunntypene:
LM-FI Finmaterialinnhold (oLKM) kan brukes til å beskrive forskjeller i artssammensetning som er relatert til variasjon i finmaterialinnhold.
NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn og NA-MB02 Saltvanns-undervannseng: NA-MB02 Saltvanns-undervannseng kan, blant annet i Finnmark, tidvis danne store enger nederst i fjærebeltet. Da blir plantene liggende på sedimentet ved lavvann. Typene skilles da fra hverandre på grunnlag av om langskuddsplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %, som er kravet til en strukturerende artsgruppe.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MB02 Saltvanns-undervannseng: Hovedtypene skilles fra hverandre på grunnlag av om langskuddsplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %.
NA-MB01 Marin helofyttsump og MA-MB02 Saltvanns-undervannseng: Grensa mellom helofyttsump og undervannseng, i ferskvann og i mer eller mindre salt vann, skal trekkes der langskuddsplantene dominerer over helofyttartene. Blandingsbestander av helofytter og langskuddsplanter må ha en samlet dekningsgrad større enn 25 % for å tilordnes en av typene.
NA-MB02 Saltvanns-undervannseng og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng: NA-MB02 Saltvanns-undervannseng skiller seg fra NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grense fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
Denne hovedtypen omfatter saltvannsdelen av M7 Marin undervannseng i NiN 2.3. M7 er i NiN 3 delt opp i to nye hovedtyper: NA-MB02 Saltvanns-undervannseng og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng.
NA-MB02 Saltvanns-undervannseng har vært gjenstand for nokså omfattende kartlegging de siste årene, så kunnskapen om hvor hovedtypen finnes er god. Det er imidlertid fortsatt stort behov for generaliserte artslistedata og for analyser av forskjeller i artssammensetning mellom undervannsenger over og under nedre grense for fjærebeltet. Det er også stort behov for å kunne tallfeste forskjeller i artssammensetning mellom naboområder med og uten dominans av langskuddsplanter.
