SA-HA Naturgitt dominerende stasjonær megafauna er en enkel faktorvariabel som identifiserer fem kolonidannende invertebratarter eller -artsgrupper strukturerende arter/artggrupper på saltvannsbunn, og åpner for å angi eventuell dominans av en av disse. Variabelen adresserer en forventet dynamisk likevektstilstand.
Enkelte arter eller artsgrupper har en strukturerende effekt på sine omgivelser, først og fremst gjennom å øke mangfoldet av nisjer, men også på andre måter, f.eks. fordi de er viktige mutualister (f.eks. trær som mykorrhizapartnere) eller som nøkkelorganismer i et næringsnett, dvs. som mat for andre organismer. Dersom denne strukturerende effekten resulterer i økosystemer som er vesentlig forskjellig fra økosystemer uten disse artene, brukes begrepet "strukturerende artsgruppe". Natursstemer preget av strukturerende artsgrupper utgjør egne natursystem-hovedtyper i NiN-systemet. Eksempler på strukturerende artsgrupper er trær i fastmarks- og våtmarkssystemer, øyekorallen Desmophyllum pertusum og langskuddsplanter som danner undervannsenger i ferskvanns- og saltvannsbunnsystemer. Det finnes også mange andre eksempler på andre arter og artsgrupper som har strukturerende effekt på artsrikdom og artssammensetning når de forekommer i store mengder, men uten at det strenge kriteriet for strukturerende artsgruppe nødvendigvis er oppfylt. For to arter av kolonidannende marine invertebrater finnes god dokumentasjon på at tette bestander skaper økosystemer med høyere artsrikdom og annerledes artssammensetning enn der disse ikke finnes: skjell-artene O-skjell Modiolus modiolus (Dinesen og Morton 2014, Kent et al. 2017) og blåskjell Mytilus edulis (Norling og Kautsky 2007, 2008, Buschbaum et al. 2009, Koivisto et al. 2010). Kanskje bør også østers Ostrea edulis (jf. Smyth og Roberts 2010) legges til som en tredje art her. To grupper av store, kolonidannende åttetallskoraller (underklasse Octocorallia) kan opptre i bestander som er tette nok til å skape en tredimensjonal struktur med mange nisjer: sjøfjær og andre gravende arter som er løst festet på sedimentbunn og som kan bevege seg, og hornkoraller som er festet til hardbunn (se "utfyllende opplysninger"). Den femte og siste artsgruppa er svamper (rekke Porifera).
Variabelen SA-HA Naturgitt dominerende stasjonær megafauna gir mulighet for beskrive dominans av en av de fem nevnte artene/artsgruppene. Med dominans menes i denne sammenhengen en dekning på minst 25 % innenfor et område. Felles for disse artene/artsgruppene er at individene er store nok til å skape et særpreget økosystem på grunn av sin morfologi. For slike arter brukes ofte begrepet økosystemingeniør, som går tilbake til 1990-tallet (Jones et al. 1994). Begrepet "naturgitt" som inngår i variabelnavnet innebærer at det er dominansforholdene i en antatt dynamisk likevektstilstand som skal vurderes, ikke tilstanden på et gitt registreringstidspunkt. SA-HA Naturgitt dominerende megafauna benyttes i forbindelse med teoretiske vurderinger og ikke (først og fremst) for praktisk kartlegging.
Alle de fem artene/artsgruppene som utgjør klasser av SA-HA Naturgitt dominerende megafauna (også østers) er OSPAR-habitater, det vil si at de står på lista over 18 utvalgte marine naturtyper som omfattes av Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) om vern av det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren, som Norge underskrev i 1992.
Inndeling
Variabelspesifikk, ikke-ordnet faktorverdi HA-SI Variabelspesifikk trinndeling, ikke-ordnet faktorvariabel
SA-HA Naturgitt dominerende stasjonær megafauna er delt inn i fem basisklasser, én for hver av to skjellarter, to grupper av koralldyr og bestandsdannende svamper, samt en nullklasse uten dominans av noen av de nevnte artene/artsgruppene.
SA-HA Naturgitt dominerende stasjonær megafauna er en ny variabel i NiN 3, men både NiN 2.3 og NiN 3 inneholder flere relaterte variabler.
Begrepet stasjonær megafauna Stasjonær betyr "som er varig knyttet til et bestemt sted" (https://ordbokene.no/bm,nn/stasjon%C3%A6r). Få av artene/artsgruppene som identifiseres som habitatdannende økosystemingeniører og definerer klasser for SA-HA Naturgitt dominerende stasjonær megafauna er stasjonære i denne strenge betydningen, men danner likevel særpregete økosystemer fordi de flytter seg lite eller sjelden. Begrepet "megafauna" er ett av fire begreper som beskriver normal individstørrelse hos dyr. De tre andre er makrofauna, meiofauna og mikrofauna. Størrelsesintervallene som addresseres av de fire begrepene er henholdsvis > 20, 2–20, 0,1–2 og < 0,1 mm. Organismene som definerer klassene av SA-HA er gjennomgående mye større enn 2 mm, og kan bli over 2 m (f.eks. stor piperenser Funiculina quadrangularis).
Sjøfjær og annen gravende megafauna Denne artsgruppa omfatter fjærliknende, store koralldyr [klasse koralldyr (Anthozoa), underklasse åttetallskoraller (Octocorallia)] som lever på sedimentbunn. Noen arter kan grave et hull i sedimentet der de fester seg, andre fester seg til sedimentoverflata. Relativt hyppig forekommende arter langs norskekysten er: stor piperenser Funiculina qyadrangularis, hanefot Kophobelemnon stelliferum, vanlig sjøfjær Pennatula phosphorea, dyphavssjøfjær Umbellula encrinus og ' liten piperenser Virgularia mirabilis (https://www.hi.no/hi/temasider/arter/sjofjer). Alle disse artene hører til sjøfjærordenen (Pennatulacea). Også bambuskorallen Isidella lofotensis, som hører til hornkorallene (orden Gorgonacea), blir inkludert i denne artsgruppa fordi den foretrekker sedimentbunn og har evne til å grave, liksom sjøfjærene. Artsgruppa tilsvarer OSPAR-habitatet "Sea pen & burrowing megafuna".
Hornkoraller Denne artsgruppa omfatter de fleste artene i ordenen med samme navn (Gorgonacea) innenfor åttetallskorallene [klasse koralldyr (Anthozoa), underklasse åttetallskoraller (Octocorallia)]. Dette er store, fastsittende, opprette og forgreinete fastbunnsarter. De har en karakteristisk, opprett tre- eller buskform, og kan danne tette bestander ("korallskoger"). De vanligste artene er sjøtre Paragorgia arborea, sjøbusk Paramuricea placomus og risengrynskorall Primnoa resedaeformis. Artsgruppa tilsvarer OSPAR-habitatet "Coral gardens".
Relasjon til variabler i ergenskapskategorien Romlige artsfordelingsmønstre Variabelen SA-FA er relatert til artsspesifikke variabler for forekomst eller mengde av mark- og bunnlevende arter (RA-MB-S). SA-FA adresserer spesifikt hvorvidt en art eller artsgruppe tilfredsstiller krav til dominans, mens RA-MB-S åpner for å registrere mengde av alle arter på en trinndelt skala.
SI
Variabelen kan brukes til å identifisere utforminger av marine bunnsystemer som domineres av bestandsdannende skjell, koralldyr eller svamper. Variabelen kan brukes til å definere primære vurderingsenheter innenfor hovedtyper av marine bunnsystemer i Rødliste for naturtyper 2025.
Buschbaum C, Dittmann S, Hong J-S, Hwang I-S, Strasser M, Thiel M, Valdivia N, Yoon S-P og Reise K (2009) Mytilid mussels: global habitat engineers in coastal sediments. Helgoland marine Reserarch 63: 47-58.
Dinesen GE og Morton B (2014) Review of the functional morphology, biology and perturbation impactson the boreal, habitat-forming horse mussel Modiolus modiolus (Bivalvia: Mytilidae: Modiolinae). Marine Biology Research 10: 845-870.
Jones CG, Lawton JH og Shachak M (1994) Organisms as ecosystem engineers. Oikos 69: 373-386.
Norling P og Kautsky N (2007) Structural and functional effects of Mytilus edulis on diversity of associated species and ecosystem functioning. Marine Ecology Progress Series 351: 163-175.
Norling P og Kautsky N (2008) Patches of the mussel Mytilus sp. are islands of high biodiversity in subtidal sediment habitats in the Baltic Sea. Aquatic Biology 4: 75-87.
Koivisto ME og Westerbom M (2010) Habitat structure and complexity as determinants of biodiversity in blue mussel beds on sublittoral rocky shores. Marine Biology 157: 1463-1474..
Smyth D og Roberts D (2010) The European oyster (Ostrea edulis) and its epibiotic succession. Hydrobiologia 655: 25-36.