Vannforstyrrelsesintensitet

LM-VF Vannforstyrelsesintensitet uttrykker variasjon i intensiteten av vann som forstyrrelsesagens i marine og limniske bunnsystemer og i fjærebelte- og flommarkssystemer. Måten vannet forårsaker forstyrrelse er til dels forskjellig i de ulike hovedtypegruppene. Tidevannsvekslinger og tidevannsstrømmer (se utfyllende opplysninger til LM-TV Tørrleggingsvarighet) er bare årsak til vannforstyrrelse i marine systemer. Bølger oppstår i hav- og innsjøvannmasser påvirker bunnsystemene og marksystemene langs kysten og langs innsjøene. Intensiteten av bølgebetinget vannforstyrrelse er først og fremst avhengig av fetch, lengden av fri strekning loddrett på et punkt langs ei kystlinje. Fetch uttrykker hvor utsatt punktet er for bølgeeksponering, som i stor grad påvirker hvilke alge- og dyresamfunn som finnes der. Det finnes flere fetch-modeller. I NIN benyttes Isæus' (2004) modell, som er utarbeidet for å karakterisere variasjonen i eksponeringsgrad langs kysten. I elver er det elvevannets maksimale bevegelsesenergi, som først og fremst gjenspeiler vannhastigheten, men som også påvirkes av vannføringen, som bestemmer forstyrrelsesintensiteten. Som mål på elvevannets forstyrrelsesintensitet kan benyttes største kornstørrelse elvevannet kan transportere, som er korrelert med gjennomsnittlig vannhastighet og, i noen grad, med strømningsmønsteret i større elver.
LM-VF blir betraktet som en destabiliserende forstyrrelsesgradient. Forskjellige mekanismer forklarer variasjon i artssammensetningen i ulike systemer. På samme vis som ekstremtørke, som er utslagsgivende for variasjonen på fastmark og kommer til uttrykk langs LM-UF Uttørkingsfare, er det i ekstremsituasjoner som storflommer og kraftige høst- og vinterstormer at vann forårsaker forstyrrelse i elver og langs kysten. Langs elver med stor transportkapasitet kan store sedimentmengder bli skiftet ut gjennom perioder med erosjon-sedimentasjonsdynanmikk. Elvene vasker bort masser (eroderer) når vannføringen er stigende mens suspendert materiale sedimenteres når vannhastigheten avtar igjen. Den store variasjonen i toppsedimentenes sammensetning over tid gjør at sedimentenes kornstørrelsesfordeling på et gitt tidspunkt ofte ikke gjenspeiler vannforstyrresintensiteten. Utenom flomperioder er det derfor vanskelig å predikere vannforstyrrelsesitensteten ut fra målbare egenskaper.
Langs land har bølger først og fremst en eroderende effekt. Sedimentenes kornstørrelsesfordeling er derfor et bedre uttrykk for vannforstyrrelsesintensiteten der. Bølger og havstrømmer sørger også for vannbevegelse og omfordeling av sedimenter på havbunnen. Den relative betydningen av vannets forstyrrelseseffekt for de marine bunnsedimentenes kornstørrelsessammensetning og artenes fordeling på havbunnen er imidlertid fortsett uklar.
Begge ekstremer langs LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet er utfordrende levesteder for arter. I stillestående vann må artene tåle sedimentasjon og perioder med liten vannutskifting, som ofte er koblet til okysgenmangel. Overlevelse på steder med intens vannforstyrrelse krever derfor stor evne til å holde seg fast i perioder påvirkningen er mest intens. Liksom for andre typer forstyrrelse, som for eksempel LM-RU Rasutsatthet og LM-SU Skredutsatthet, har vedplanter og sammenhengende flerårig vegetasjon klare toleransegrenser overfor vannforstyrrelsesintensitet (henholdsvis LM-VF_e litt eksponert og LM-VF_g svært eksponert). Det disruptive endetrinnet, LM-VF_y er bare realisert på ekstremt flomutsatte elvestrekninger, i fosser og liknende steder.