Uttørkingsfare

LM-UF Uttørkingsfare er, sammen med VM Vannmetning, en nøkkelvariabel for å beskrive vanntilførsel til jorddekt fastmark. De to miljøgradientene adresserer ulike egenskaper ved fordelingen av markfuktighet gjennom vekstsesongen. Uttørkingsfaren bestemmes av en kombinasjon av terrengform, eksposisjon og jorddybde mens vannmetningen først og fremst bestemmes av hvor ofte vann tilføres, om det tilføres lite eller mye vann, og om det tilførte vannet samles opp eller renner unna. Mens vannmetningen forteller hvor fuktig marka stort sett er, det vil si medianverdien for markfuktighet, angir uttørkingsfaren sannsynligheten for at et sted i løpet av noen tiår utsettes for så sterk tørke at mange karplanter visner og dør.Begrepene vannmetning og uttørkingsfare kan gi et feilaktig inntrykk av at dette dreier seg om motsatte endepunkter langs én og samme gradient. Det er imidlertid ikke tilfellet. Alle kombinasjoner av trinn langs de to gradientene forekommer i naturen, til og med den sjeldne kombinasjonen av høy vannmetning og ekstrem uttørkingsfare. En hovedgrunn til at vannmetning og uttørkingsfare varierer nokså uavhengig av hverandre, er at de uttrykker variasjon på ulike romlige skalaer. Uttørkingsfaren varierer på grovere romlig skala enn vannmetningen. Koller og oppstikkende, konvekse terrengformer med grunn jord har større uttørkingsfare enn lange, slette lisider. Uttørkingsfaren er størst når terrenget vender mot sør eller sørvest. Vannmetningen gjenspeiler dermed terrengformvariasjon på finere skala enn uttørkingsfaren. En liten grop på en grunnlendt kolle kan ha høy vannmetning fordi det samler seg vann i gropa etter hvert regnskyll. I lange perioder uten nedbør tørker imidlertid gropa helt ut, akkurat som den veldrenerte marka ellers på kollen. Uttørkingsfaren er mer eller mindre den samme over hele kollen. Arter som lever i fuktmarka i gropa trenger derfor samme toleranse overfor ekstremtørke som artene ellers på kollen.LM-UF blir betraktet som en destabiliserende forstyrrelsesgradient fordi den utslagsgivende miljøpåvirkningen antas å være ekstrem sommertørke, det vil si sammenhengende perioder på inntil to måneder uten regn av betydning. Forklaringsmekanismen, som betegnes uttøringsfare-hypotesen, er beskrevet nærmere under overskriften "utfyllende opplysninger". I korte trekk går den ut på at ekstrem tørke sørger for at planter, først og fremst karplanter, men også moser, elimineres fra steder utenfor deres sine toleranser der de har etablert seg etter forrige alvorlige tørkeepisode.LM-UF Uttørkingsfare er relevant for å forstå variasjonen i artssammensetning i en lang rekke jorddekte fastmarkssystemer, både skogsmark og åpen mark, under såvel som over skoggrensa. På frisk mark dominerer moser mens lav dominerer på ekstremt tørkeutsatt mark. Urter og gras avtar også i mengde når uttørkingsfaren øker, mens mengden av tørketolerante, eviggrønne vedvekster øker. For eksempel har blåbær Vaccinium myrtillus, som feller bladene om høsten, tyngdepunkt nær den friske enden av gradienten mens tyttebær Vaccinium vitis-ideea og røsslyng Calluna vulgaris har sine tyngdepunkt på uttørkingsutsatt mark. Hvor langs gradienten skiftet fra mose- til lavdominans finner sted, avhenger av flere forhold. Bunnsjiktet (moser og lav) påvirkes også av fuktighetsklimaet, både regionalt og lokalt. På regional skala gjenspeiler mengden lav på tørkeutsatt mark klimaets oseanitet. I de mest oseaniske områdene kan moser, for eksempel heigråmose Racomitrium lanuginosum, dominere på svært tørkeutsatt mark. På lokal skala påvirkes lavmengden av luftfuktigheten, som blant annet bestemmes av om marka er tresatt eller åpen. Lavdominerer lengre i retning den friske enden av gradienten over enn under skoggrensa (se "utfyllende opplysninger").LM-UF Uttørkingsfare adresserer faren for ekstrem uttørking av jorddekt mark, mens den parallelle miljøvariabelen LM-UE Uttørkingseksponering gir uttrykk for faren for lengre perioder med svært lav luftfuktighet.Produktiviteten avtar med økende uttørkingsfare.Relasjon til LM-UE Uttørkingseksponering.