LM-UF Uttørkingsfare er en kompleks miljøgradient som uttrykker variasjon fra frisk til tørkeutsatt jorddekt fastmark. Miljøgradienten gir uttrykk for sannsynligheten for at mindre tørketolerante, jordboende arter dør på grunn av ekstreme tørkeepisoder.
LM-UF Uttørkingsfare er, sammen med VM Vannmetning, en nøkkelvariabel for å beskrive vanntilførsel til jorddekt fastmark. De to miljøgradientene adresserer ulike egenskaper ved fordelingen av markfuktighet gjennom vekstsesongen. Uttørkingsfaren bestemmes av en kombinasjon av terrengform, eksposisjon og jorddybde mens vannmetningen først og fremst bestemmes av hvor ofte vann tilføres, om det tilføres lite eller mye vann, og om det tilførte vannet samles opp eller renner unna. Mens vannmetningen forteller hvor fuktig marka stort sett er, det vil si medianverdien for markfuktighet, angir uttørkingsfaren sannsynligheten for at et sted i løpet av noen tiår utsettes for så sterk tørke at mange karplanter visner og dør.
Begrepene vannmetning og uttørkingsfare kan gi et feilaktig inntrykk av at dette dreier seg om motsatte endepunkter langs én og samme gradient. Det er imidlertid ikke tilfellet. Alle kombinasjoner av trinn langs de to gradientene forekommer i naturen, til og med den sjeldne kombinasjonen av høy vannmetning og ekstrem uttørkingsfare. En hovedgrunn til at vannmetning og uttørkingsfare varierer nokså uavhengig av hverandre, er at de uttrykker variasjon på ulike romlige skalaer. Uttørkingsfaren varierer på grovere romlig skala enn vannmetningen. Koller og oppstikkende, konvekse terrengformer med grunn jord har større uttørkingsfare enn lange, slette lisider. Uttørkingsfaren er størst når terrenget vender mot sør eller sørvest. Vannmetningen gjenspeiler dermed terrengformvariasjon på finere skala enn uttørkingsfaren. En liten grop på en grunnlendt kolle kan ha høy vannmetning fordi det samler seg vann i gropa etter hvert regnskyll. I lange perioder uten nedbør tørker imidlertid gropa helt ut, akkurat som den veldrenerte marka ellers på kollen. Uttørkingsfaren er mer eller mindre den samme over hele kollen. Arter som lever i fuktmarka i gropa trenger derfor samme toleranse overfor ekstremtørke som artene ellers på kollen.
LM-UF blir betraktet som en destabiliserende forstyrrelsesgradient fordi den utslagsgivende miljøpåvirkningen antas å være ekstrem sommertørke, det vil si sammenhengende perioder på inntil to måneder uten regn av betydning. Forklaringsmekanismen, som betegnes uttøringsfare-hypotesen, er beskrevet nærmere under overskriften "utfyllende opplysninger". I korte trekk går den ut på at ekstrem tørke sørger for at planter, først og fremst karplanter, men også moser, elimineres fra steder utenfor deres sine toleranser der de har etablert seg etter forrige alvorlige tørkeepisode.
LM-UF Uttørkingsfare er relevant for å forstå variasjonen i artssammensetning i en lang rekke jorddekte fastmarkssystemer, både skogsmark og åpen mark, under såvel som over skoggrensa. På frisk mark dominerer moser mens lav dominerer på ekstremt tørkeutsatt mark. Urter og gras avtar også i mengde når uttørkingsfaren øker, mens mengden av tørketolerante, eviggrønne vedvekster øker. For eksempel har blåbær Vaccinium myrtillus, som feller bladene om høsten, tyngdepunkt nær den friske enden av gradienten mens tyttebær Vaccinium vitis-ideea og røsslyng Calluna vulgaris har sine tyngdepunkt på uttørkingsutsatt mark. Hvor langs gradienten skiftet fra mose- til lavdominans finner sted, avhenger av flere forhold. Bunnsjiktet (moser og lav) påvirkes også av fuktighetsklimaet, både regionalt og lokalt. På regional skala gjenspeiler mengden lav på tørkeutsatt mark klimaets oseanitet. I de mest oseaniske områdene kan moser, for eksempel heigråmose Racomitrium lanuginosum, dominere på svært tørkeutsatt mark. På lokal skala påvirkes lavmengden av luftfuktigheten, som blant annet bestemmes av om marka er tresatt eller åpen. Lavdominerer lengre i retning den friske enden av gradienten over enn under skoggrensa (se "utfyllende opplysninger").
LM-UF Uttørkingsfare adresserer faren for ekstrem uttørking av jorddekt mark, mens den parallelle miljøvariabelen LM-UE Uttørkingseksponering gir uttrykk for faren for lengre perioder med svært lav luftfuktighet.
Produktiviteten avtar med økende uttørkingsfare.
Relasjon til LM-UE Uttørkingseksponering.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi UF-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
LM-UF Uttørkingsfare deles i åtte basistrinn.
LM-UF Uttørkingsfare har identisk definisjon og basistrinndeling som variablen med samme kode og navn i NiN versjon 2.3.
Kunnskapen om artenes fordeling langs denne komplekse gradienten er gjennomgående god, men det er behov for mer kunnskap om mekanismene som er årsak til artenes fordeling. Det er også behov for data som gjør det mulig å teste uttørkingsfare-hypotesen.
- Uttørkingsfare-hypotesen. Det finnes ikke empirisk eller eksperimentelt basert kunnskap som entydig klargjør hvilke miljøfaktorer som er utslagsgivende for variasjonen i artssammensetning langs denne komplekse miljøvariabelen, men "uttørkingsfare-hypotesen" (R. Økland & Eilertsen 1993) postulerer at hovedforklaringen på variasjonen i artssammensetning langs LM-UF Uttørkingsfare er variasjon i faren for ekstrem uttørking, som i sin tur er bestemt av en rekke forhold som virker sammen, blant annet topografi, jorddybde og jordstruktur. Hypotesen støttes av at mange flekker i skogbunnen (og andre steder), også på grunn mark, tilføres sigevann som bidrar til en høy normal fuktighet, men at disse flekkene i ekstreme tørkeperioder (kanskje hvert 10. eller 100. år) blir like sterkt tørkeutsatt som andre flekker i skogbunnsmosaikken når sigevannstilførselen stopper opp. "Uttørkingsfare-hypotesen" forklarer variasjonen i artssammensetning langs gradienten med at artene i fuktige år vil spre seg i retning den tørkeutsatte gradientenden, men elimineres utenfor sitt egentlige toleranseområde i svært tørre år. Observasjoner i Finland (Erkamo 1958) og Norge (R. Økland & Eilertsen 1993) støtter denne forklaringen.
- Forskyvning av artssammensetningen mellom feltsjikt (karplanter) og bunnsjikt (moser og lav) i undervegetasjonen omkring skoggrensa. Dette fenomenet, at en gitt karplanteartssammensetning er assosiert med et bunnsjikt med langt sterkere lavdominans over enn under skoggrensa, skyldes at vinden har en mye sterkere uttørrende effekt over enn under skoggrensa. I et middels kontinentalt område der overgangen fra mose- til lavdominans i NA-TB01 Fastmarksskogsmark finner sted i løpet av basistrinn LM-UF_f temmelig tørkeutsatt, kan dominansskiftet i NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside finne sted i overgangen mellom basistrinn LM-UF_d intermediær og LM-UF_e litt tørkeutsatt. Lavinnslaget kan være betydelig også på friskere mark. Vindens uttørkende effekt er grunnen til at trinn LM-UF_a frisk ikke anses å forekomme på veldrenert mark over skoggrensa. I den motsatte enden av gradienten innebærer sterk tørkeutsatthet også så sterk vindvirkning at LM-VI Vindutsatthet overtar for LM-UF Uttørkingsfare som viktigste miljøvariabel. Den mest uttørkingsutsatte lavheia (LM-UF_g i NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside) utgjør derfor det siste, realiserte basistrinnet langs UF, trinnet LM-UF_h ekstremt tørkeutsatt erstattes av basistrinn LM-VI_b Vindutsatthet: temmelig sterkt vindpreget. Den friskeste lesida (LM-UF_b i NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside) utgjør ekstremtrinnet mot snøleiene der LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon overtar som viktigste komplekse miljøvariabel langs ‘rabbe-snøleiegradienten’.
Variabelen er vLKM i de normale fastmarkshovedtypene NA-TA03 Arktisk-alpin fjellhei og leside og NA-TB01 Fastmarksskogsmark og i klart endrete hovedtyper som har oppstått fra disse; NA-TH01 Avskoget hei og eng og NA-TK01 Seminaturlig eng. Den er bLKM i NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og flere klart endrete hovedtyper. Den er dessuten oLKM i noen fastmarkshovedtyper.