LM-UE Uttørkingseksponering er en kompleks miljøgradient som uttrykker variasjon i mikroklima, fra beskyttete steder som aldri tørker helt ut (kløfter og skyggefulle, nordvendte steder) til konstant soleksponerte, åpne steder. Miljøgradienten gir uttrykk for sannsynligheten for at arter med krav til høy luftfuktighet dør på grunn av ekstreme tørkeepisoder.
LM-UE Uttørkingseksponering uttrykker variasjon i luftas fuktighet nær marka mot slutten av langvarige tørkeepisoder. Sammen med LM-OR Overrisling er LM-UE nøkkelvariabler for å beskrive vanntilførselen til nakent berg og annen ikke jorddekt fastmark. Miljøvariabelen er også relevant for å beskrive mikroklimavariasjon i jorddekte fastmarkssystemer. På nakent berg er posisjonen langs LM-UE uttrykk for stedets eksponering for langvarige episoder med lav luftfuktighet. LM-UE Uttørkingseksponering er uttrykk for samvariasjon mellom enkeltmiljøvariabler som for eksempel forekomst av tresjikt (fra skyggefull, tett tresatt areal til åpen mark), topografisk plassering (fra dyp dal eller kløft uten direkte solinnstråling til kolle eller dalside som konstant er eksponert for sollys og uttørkende vinder) og eksponeringsretning (fra nordøstvendt til sørvestvendt). Miljøet er mest stabilt nær det lite uttørkingseksponerte gradientendepunktet, f.eks. i små hulrom i nordøstvendte bergvegger i skyggefull skogsmark i en bekkekløft, mest variabelt nær midten av gradienten der mikroklimaet veksler mellom fuktig og tørt.
LM-UF Uttørkingsfare er en "søstervariabel" til LM-UE Uttørkingseksponering, som uttrykker variasjon i faren for uttørking på jorddekt fastmark. LM-UE og LM-UF er to separate lokale komplekse miljøvariabler fordi faren for lav mikroklimatisk fuktighet (LM-UE) og lav markfuktighet (LM-UF) i stor grad varierer uavhengig av hverandre. Det skyldes at nakent berg og jord har ulik evne til å holde på, og til å lagre vann, og at de dominerende primærprodusentene på nakent berg og på jorddekt fastmark tilføres vann på ulike måter.
Nakent bergsubstrat domineres av moser og lav som tar opp vann og næringsstoffer direkte gjennom overflaten (se utfyllende informasjon). De har begrenset evne til regulere vannutvekslingen med omgivelsene, er fysiologisk aktive i fuktig tilstand og blir inaktive når de tørker ut. Artenes ulike evne til å tolerere langvarige perioder i tørr tilstand gjør at de fordeler seg langs uttørkingseksponeringsgradienten, fra arter som knapt tåler uttørking til arter som tåler ekstrem uttørking. LM-UE Uttørkingseksponering og LM-OR Overrisling bidrar på hver sin måte til å avgjøre hvor lang tid de steinboende artene er fuktige og har positiv netto fotosyntese. Typiske eksempler på arter med lav toleranse for uttørking er levermoser med tynne, gjennomskinnelige blader og stor overflate og krypende, mattedannende (pleurokarpe) bladmoser. Skorpelav og svært uttørkingstolerante, opprettvoksende (akrokarpe) moser, for eksempel innenfor slektene knausing Grimmia og blomstermose Schistidium kjennetegner svært uttørkingseksponerte berg.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi UE-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
LM-UE Uttørkingseksponering deles i åtte basistrinn.
LM-UE Uttørkingseksponering har identisk definisjon og basistrinndeling som variablen med samme kode og navn i NiN versjon 2.3.
Kunnskapen om artenes fordeling langs denne gradienten er begrenset, og det er derfor både behov for systematisering av eksisterende kunnskap og innhenting av ny kunnskap om dette. Det er behov for bedre kunnskap om mekanismene som forårsaker denne fordelingen. Særlig mangelfull er kunnskapen om fordelingen av skorpelav, som er den mest artsrike gruppa på nakent bergsubstrat.
- Ektohydriske og poikilohydriske organismer Moser og lav, de dominerende organismene på nakent bergsubstrat, mangler eller har svært begrenset evne til å regulere vannutvekslingen med omgivelsene. Slike organismer betegnes poikilohydriske (Hosokawa et al. 1964). Poikilohydrisitet er typisk koblet til ektohydrisitet, det vil si at organismene tar opp vann og næringsstoffer direkte gjennom overflata (Buch 1947). De fleste (men ikke alle) moser og lav er poikilohydriske og ektohydriske. Slike organismer er fysiologisk aktive når de er fuktige og går inn i en dvalemodus når de tørker ut. De fleste (men slett ikke alle) arter tåler uttørking, men toleransen overfor hyppig og gjentatt uttørking og oppfukting varierer mellom betydelig mellom artene. Også mosenes (og lavenes) evne til holde på vann og til å tåle langvarig uttørking (og høye temperaturer i tørr tilstand) varierer mellom arter (Proctor et al. 2007). Felles for poikilohydriske og ektohydriske organismer er positiv netto produksjon når de er fuktige og andre betingelser, som gunstige temperatur og lysforhold, er oppfylt. For disse organismene er varigheten av tilstrekkelig fuktige forhold til å opprettholde fysiologisk aktivitet en av de aller viktigste forekomstbegrensende miljøvariablene.
Variabelen er vLKM i den normale fastmarkshovedtypen NA-TA01 Nakent berg og bLKM i flere spesielle hovedtyper på berg-, blokk- eller steinsubstrat. Den er oLKM i NA-TB01 Fastmarksskogsmark der den benyttes til å beskrive variasjonen i artssammensetning, blant annet av epifytter, på steder med ulik luftfuktighet.
Buch H (1947) Über die Wasser- und Mineralstoffversorgung der Moose. II. Societas scientiarum fennica Commentationes biologicae 20: 16: 1-49.
Hosokawa T, Odani N og Tagawa H (1964) Causality of the distribution of corticolous species in forests with special reference to the physio-ecological approach. Bryologist 67: 396-411.
Proctor MCF, Oliver MJ, Wood AJ, Alpert P, Stark LR, Cleavitt NL and Mishler BD (2007) Desiccation-tolerance in bryophytes: a review. Bryologist 110: 595-621.