Uttørkingseksponering

LM-UE Uttørkingseksponering uttrykker variasjon i luftas fuktighet nær marka mot slutten av langvarige tørkeepisoder. Sammen med LM-OR Overrisling er LM-UE nøkkelvariabler for å beskrive vanntilførselen til nakent berg og annen ikke jorddekt fastmark. Miljøvariabelen er også relevant for å beskrive mikroklimavariasjon i jorddekte fastmarkssystemer. På nakent berg er posisjonen langs LM-UE uttrykk for stedets eksponering for langvarige episoder med lav luftfuktighet. LM-UE Uttørkingseksponering er uttrykk for samvariasjon mellom enkeltmiljøvariabler som for eksempel forekomst av tresjikt (fra skyggefull, tett tresatt areal til åpen mark), topografisk plassering (fra dyp dal eller kløft uten direkte solinnstråling til kolle eller dalside som konstant er eksponert for sollys og uttørkende vinder) og eksponeringsretning (fra nordøstvendt til sørvestvendt). Miljøet er mest stabilt nær det lite uttørkingseksponerte gradientendepunktet, f.eks. i små hulrom i nordøstvendte bergvegger i skyggefull skogsmark i en bekkekløft, mest variabelt nær midten av gradienten der mikroklimaet veksler mellom fuktig og tørt.LM-UF Uttørkingsfare er en "søstervariabel" til LM-UE Uttørkingseksponering, som uttrykker variasjon i faren for uttørking på jorddekt fastmark. LM-UE og LM-UF er to separate lokale komplekse miljøvariabler fordi faren for lav mikroklimatisk fuktighet (LM-UE) og lav markfuktighet (LM-UF) i stor grad varierer uavhengig av hverandre. Det skyldes at nakent berg og jord har ulik evne til å holde på, og til å lagre vann, og at de dominerende primærprodusentene på nakent berg og på jorddekt fastmark tilføres vann på ulike måter.Nakent bergsubstrat domineres av moser og lav som tar opp vann og næringsstoffer direkte gjennom overflaten (se utfyllende informasjon). De har begrenset evne til regulere vannutvekslingen med omgivelsene, er fysiologisk aktive i fuktig tilstand og blir inaktive når de tørker ut. Artenes ulike evne til å tolerere langvarige perioder i tørr tilstand gjør at de fordeler seg langs uttørkingseksponeringsgradienten, fra arter som knapt tåler uttørking til arter som tåler ekstrem uttørking. LM-UE Uttørkingseksponering og LM-OR Overrisling bidrar på hver sin måte til å avgjøre hvor lang tid de steinboende artene er fuktige og har positiv netto fotosyntese. Typiske eksempler på arter med lav toleranse for uttørking er levermoser med tynne, gjennomskinnelige blader og stor overflate og krypende, mattedannende (pleurokarpe) bladmoser. Skorpelav og svært uttørkingstolerante, opprettvoksende (akrokarpe) moser, for eksempel innenfor slektene knausing Grimmia og blomstermose Schistidium kjennetegner svært uttørkingseksponerte berg.