Tørrleggingsvarighet

LM-TV Tørrleggingsvarighet beskriver overgangen fra vann til land, det vil si fra akvatiske til terrestre økosystemer. I norsk natur finner vi overganger mellom vann og land i tre svært forskjellige økologiske sammenhenger med ulik artssammensetning – tidevannsbeltet langs kysten, flombeltene langs innsjøer og elver og mikrotopografigradienten fra mykmatte til tue i myr. Fordi leveforholdene i vann og på land er fundamentalt forskjellige, er dette en av gradientene som gir opphav til størst variasjon i artssammensetningen mellom endepunktene. Vannstandsveksling gir opphav til samme fordeling av funksjonelle artsgrupper og parallelle mønstre i artssammensetningsvariasjon i tidevannsbeltet, i flombeltene og i myra. Overgangen fra vann til land kan finne sted i løpet av relativt korte avstander, ofte bare noen få meter, men på flate strender kan overgangen strekke seg over mange hundre meter. Avstanden mellom mykmatte og tue i myr er ofte bare noen få desimeter. Der framtrer trinnene langs LM-TV Tørrleggingsvarighet som smale belter som glir mer eller mindre gradvis over i hverandre.Til tross for grunnleggende likheter har de ulike vann-land-overgangene ganske forskjellige vannstandvekslingsregimer. Tidevannsbeltet langs kysten kjennetegnes av regelmessig veksling mellom høyvann (flo) og lavvann (fjære). Tidevannets vekslinger skyldes månens og solas gravitasjon, himmellegemene trekker på hverandre og på andre "partikler", vann inkludert (se utfyllende opplysninger). Langs norskekysten varierer tidevannsforskjellen regelmessig, på tre ulike tidsskalaer. En syklus fra flo til fjære til flo finner sted i løpet av 12 timer og 25 minutter. Springflo, som inntreffer når månen og sola virker sammen ved fullmåne og nymåne, og springfjære som inntreffer ved halvmåne, har en periodisitet på ca. 14 dager. Et komplekst samspill mellom månens og solas bevegelser i forhold til hverandre, samt jordklodens og månens rotasjon om egne akser, resulterer i en lang syuklus med periode 18,6 år. Tidevannsforskjellen angis som astronomisk middel tidevannsforskjell, det vil si vertikalforskjellen mellom middel lavvann og middel høyvann, målt over en 19-årsperiode, som er lang nok til å gange opp hele den langs syklusen. Maksimums- og minimumsnivåene i den lange syklusen kalles henholdsvis høyeste og laveste astronomiske tidevann. I Norge er tidevannsforskjellen minst nær Mandal (ca. 18 cm). Derfra øker den østover til Oslo (28 cm) og vest- og nordover langs kysten. Tidevannsforskjellen passerer 1 m ved utløpet av Sognefjorden og varierer mellom 1 og 2 m nordover langs kysten. Den er størst øst i Finnmark der den når 2,2 m. Forskjellen mellom spring lavvann og spring høyvann er mer enn 2 m langs hele kysten nordover fra Trøndelag. Tidevannsvekslingene påvirkes også av meteorologiske forhold. Kombinasjonen av sterk pålandsvind og springflo kan føre til en kraftig oppstuving av vann innover i fjordene, som utløser stormflo. Tilsvarende kan sammenfall mellom spring lavvann og sterk fralandsvind eller langvarige høytrykk føre til lange perioder med lav vannstand. Dette meteorologiske bidraget utgjør sjelden mer enn 1 m, men har likevel stor økologisk betydning på Sør- og Østlandet der tidevannsforskjellen er liten. På målestasjonen i Helgeroa (Larvik, Vestfold) er forskjellen mellom middel lavvann og middel høyvann 22 cm, mens forskjellen mellom laveste og høyeste observerte vannstand er hele 2,19 m. Oslo ligger innerst i en lang fjord og der er forskjellen enda større; mens forskjellen mellom middel lavvann og middel høyvann er 28 cm, er forskjellen mellom ekstremverdiene for observert vannstand hele 3,08 m.Vannstandsvekslingene i ferskvannssystemer følger helt andre mønstre enn i tidevannsbeltet. Den vertikale utstrekningen av flombeltet langs elver bestemmes av en kombinasjon av flomregime og flomvannføring (se utfyllende opplysninger). Elveløpets form og terrengformen som omgir elveløpet bestemmer flombeltets horisontale utstrekning. Elver som renner gjennom vide elvesletter kan oversvømme store områder i flomperioder. I nedbørrike områder kan vassdrag med liten normalvannføring få kraftige flomtopper. Forholdstallet mellom flomvannføring og middelvannføring er større i små enn i store vassdrag. Likevel er det de store elvene som gjør størst skade under store flomtopper fordi energien i store mengder rennende vann er så kraftig.Mikrotopografigradienten i myr skiller seg fra tidevanns- og flombeltene ved at den vertikale avstanden mellom "lavvann" og "høyvann" er svært liten. Det skyldes at det er liten horisontal vannbevegelse på en myr, endringer i grunnvannsnivået avhenger derfor av nedbør og snøsmelting. I små vannforekomster (høljer og flarker) på myr kan variasjonen i vannstand gjennom året være så liten som 10 cm. Fordi torva består fast materiale med vannfylte porer er forskjellen mellom høyeste og laveste avstand til grunnvannsspeilet størst under tuene der porene utgjør den laveste andelen av torvvolumet. Men heller ikke i tuene forskjellen i grunnvannsnivå gjennom året over ca. 30 cm.Typiske mykmatter med tette torvmosebestander finnes vanligvis ikke på steder som er oversvømt mer enn halve tida. Det skyldes at is- og vannerosjon ofte ødelegger mattestrukturen. Omtrentlig nedre grense for mykmatter faller derfor stort sett sammen med grensa mellom vann- og landstrand. Grensa mellom fastmatter og tuer er ofte er skarpt markert ved nedre grense for vital røsslyng Calluna vulgaris. Hydrologisk svarer denne overgangen til middelflomnivået. Bare unntaksvis og i svært korte perioder når vannstanden opp til tuenivået. Men hensyn til oversvømmelsesvarighet tilsvarer mykmattenivå, nedre og øvre fastmattenivå de nedre, midtre og ;vre landstrandnivå i tidevanns- og flombeltene. På myr er disse beltene svært distinkte til tross for at hvert av dem typisk har en vertikalutstrekning på bare 2–4 cm. Dette viser at forskjeller i varigheten av oversvømming er like viktig på myr som i tidevanns- og flombeltene langs vann. Tuene oversvømmes ikke, men har likevel en vertikalvariasjon i artssammensetning som reflekterer avstanden til grunnvannsspeilet og variasjon i fuktighetsforholdene i øverste torvlag. Denne variasjonen er en forlengelse av artssammensetningsgradienten fra mykmatte til fastmatte, på samme vis som bølgeslagsbeltene langs kysten og øvre del av flombeltet langs innsjøer og elver.Ulike organismer har ulike toleranser og krav i forhold til vannbehov og toleranse overfør oversvømming og tørrlegging. Vannet virker dessuten som forstyrrelsesfaktor, som forårsaker erosjon, sedimentasjon og isskuring om vinteren. Et klassisk eksempel på tilpasninger til langvarig oversvømmelse finner vi hos sumpplanter (helofytter). Gjennomluftingsvev sørger for tilførsel av oksygen til røttene og gjør at disse plantene tåler at røttene står i vann mesteparten av tida. Arter uten gjennomluftingsvev, som for eksempel røsslyng og bærlyng-artene Vaccinium spp.,, overlever derimot ikke langvarig oversvømmelse av rotsjiktet og finnes bare sporadisk og på lånt tid nedenfor tuenivå på myr.