LM-TU Turbiditet en kompleks miljøgradient som uttrykker miljøstresseffekten av høye konsentrasjoner av suspendert uorganisk materiale i vann.
LM-TU Turbiditet er et mål på hvor uklart vannet er. Miljøvariabelen beskriver innholdet av suspendert uorganisk materiale i ferskvann, og er en parallell til LM-HU Humusinnhold som beskriver innholdet av organisk materiale. Høye konsentrasjoner av suspendert mineralmateriale reduserer lysgjennomtrengeligheten i vannet og medfører artsuttynning. Høyt innhold av suspendert uorganisk materiale gjør elvevannet gråere, mens innsjøvann gjerne får en karakteristisk grågrønn farge. Vann med store mengder suspendert uorganisk materiale har en slipende effekt på underlaget.
Det uorganiske materialet stammer oftest fra breerosjon, men kan også komme fra erosjon av marine leirsedimenter. Turbiditeten i vassdrag som tilføres bresedimenter er størst i perioder med størst bresmelting, gjerne på seinsommeren. I vassdrag der turbiditeten forårsakes av erosjon av marine leirsedimenter, er turbinditeten høyest under snøsmeltingen om våren eller når det faller store nedbørsmengder.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi TU-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Turbide vannmasse- og bunnsystemer er vanligst i nedbørfelt med større breer i fjellområdene i Norge, men finnes også i lavlandet under marin grense og er vanligst i Sørøst-Norge og i Trøndelag.
LM-TU Turbiditet er delt inn i tre basistrinn pluss nulltrinn (LM-TU_0) og endetrinn (LM-TU_y) på grunnlag av konsentrasjonen av suspendert uorganisk materiale (målt i mg STS/l – STS = suspendert tørrstoff, tilsvarer TSS = total suspended solids). Vann med mer enn 5 mg STS/l gir turbide limniske bunnsystemer.
LM-TU Turbiditet har samme definisjon som i NiN 2.3, men det laveste basistrinnet i trinninndelingen i NiN 2.3 er delt i to nye basistrinn.
Variasjonen i artssammensetning med økende turbiditet er mangelfullt kjent. Typeinndelingen av natursystemer i NiN 3 legger til grunn at høy turbiditet resulterer i så sterk artsuttynning at det er grunnlag for egne grunntyper for bunnsystemer og vannmassesystemer som påvirkes av turbide vannmasser. Dette samsvarer med typologien i Vannveilederen (Anonym 2013) der turbiditet inngår som egen typefaktor på lik linje med humusinnhold.
-Måling av turbiditet Turbiditet er uklarhet i vann som følge av høyt innhold av suspendert uorganisk materiale. Suspendert betyr at materialet svever uten å være kjemisk oppløst i vannet. Uorganisk materiale omfatter enkeltpartikler eller aggregater av leire, silt og sand. I Norge ble analyser av suspenderte partikler tidligere utført ved å filtrere vannet gjennom papirfiltre, som så ble tilsatt sprit og deretter brent i ovn. Den tradisjonelle måleenheten for turbiditet er mg STS/l (suspendert tørrstoff). Turbiditet måles nå i større grad ved å la en bestemt mengde lys passere gjennom vannet. Lyset blir spredt i ulike retninger av partikler og annet materiale i vannprøven. Turbiditet i lysprøven måles i FNU (Formazine Nephelometric Units) eller NTU (Nephelometric Turbidity Units). Turbiditet målt ved lysmetoden er som regel sterkt korrelerert med turbiditet målt som STS, men styrken på korrelasjonen kan variere noe fra vannforekomst til vannforekomst. Generelt tilsvarer 1 FNU/NTU 2–2,5 mg STS/l.
SO
LM-TU Turbiditet er dLKM i NA-FC01 Bresjø-vannmasser, bLKM i fem hovedtyper av innsjø- og elvebunnsystemer og oLKM i en hovedtype av innsjøvannmasser og alle de fem normale hovedtypene av ferskvannsvannmasser. Variabelen er dessuten bLKM i den marine vannmasse-hovedtypen NA-SC02 Eufotiske fjordvannmasser.
Anonym (2013) Klassifisering av miljøtilstand i vann. Økologisk og kjemisk klassifiseringssystem for kystvann, grunnvann, innsjøer og elver. Direktoratsgruppen for miljøtilstandsprosjektet 'Vann fra fjell til fjord', Trondheim.