Tuet overflate

Miljøgradienten uttrykker variasjon fra jevn til svært ujevn (tuet) markoverflate. Tuet markoverflate kan skyldes stein- eller blokkrik mark, men kan også forekomme på steder med jevn undergrunn. Tuet overflate på jevn undergrunn forekommer først og fremst sted i et kaldt, kontinentalt klima med lite snø om vinteren, gjerne (som på Svalbard) med permafrost. Det indikerer at tuedannelse fremmes av frostprosesser, sannsynligvis ved at frostheving forsterker eksisterende, små ujevnheter. Hevete partier blåser lettere fri for snø og får sterkere frostinngang enn lavereliggende partier. Høye basistrinn for LM-TO Tuet overflate er ofte koblet til høye basistrinn for LM-FT Fastmarkstorvdannelse fordi dannelse av tuet overflate først og fremst skjer i jord med høyt organisk innhold (jf. mekanismer for dannelse av mikriostruktur-variasjon på myr). På Svalbard finnes også mange eksempler på kobling mellom LM-TO Tuet markoverflate og LM-OF Oppfrysing, Tuet overflate kan utvikles på mer eller mindre inaktiv FL-F04 Strukturmark ved at steinsirkler i polygonmark stabiliseres og overvokses med vegetasjon som seinere heves av frostprosesser. Finjordsflekkene inni sirklene forblir imidlertid preget av LM-OF Oppfrysing. Sterkt tuet overflate resulterer ofte i økt artsmangfold på grunn av økt variasjon i eksponering og antall ulike mikrohabitater; tuetopp som blåser fri for snø og får rabbepreg, mellomrom mellom tuene som samler strø og har kortere veg til eventuell permafrost eller grunnvannsspeil og bratte tuesider der snå moser kan unngå å overvokses av større arter i lang tid.