LM-SU Skredutsatthet er en kompleks miljøgradient som beskriver den destabiliserende forstyrrelseseffekten av skred, det vil si at deler av substratet spontant løsner fra underlaget.
Miljøgradienten uttrykker variasjon i intensiteten av forstyrrelse forårsaket av skred, slik den kommer til uttrykk i omfanget av mark eller bunn med nakne, vegetasjonsfrie flekker. Med skred menes at stedegne masser (jord, sand, silt eller leire, eller stein og snø) løsner fra underlaget og sklir nedover en skråning. Der forårsaker skredmaterialet en raseffekt på marka eller bunnen (med ras menes forstyrrelse av skrånende mark ved at store mengder snø, is eller sørpe passerer over marka). Skred kan utløses på mange ulike måter og av ulike årsaker, for eksempel ved undergravende erosjon i store løsmasser (forårsaket av en bekk eller elv), fra sidene eller av prosesser i sjølve massene (for eksempel kvikkleireskred). Mens snøskred først og fremst har en raseffekt på marka nedenfor skredområdet, resulterer skred i jord eller mieralmateriale i jordskred, sandskred, siltsktred, leirskred eller stein/fjellskred. Til forskjell fra ras innebærer skred at marka eller bunnen, med organismene som lever der, går tapt slik at ny mark eksponeres. Skred innebærer derfor (i utgangspunktet) en mer gjennomgripende (destabiliserende) forstyrrelse av marka enn ras, og et skredpåvirket område, uansett størrelse, gjennomgår alltid et primærsuksesjonsforløp.
LM-SU Skredutsatthet adresserer variasjon i intensiteten av forstyrrelseseffekten av skred slik denne gir seg utslag i artssammensetningen. Intensiteten av en forstyrrelse (forstyrrelsens omfang) bestemmes av fire ’dimensjoner’: grad (severity), frekvens (recurrence), romlig utstrekning (spatial extent) og forutsigbarhet (predictability). Basistrinnene for LM-SU Skredutsatthet uttrykker hvor sterkt artssammensetningen på skredutsatt mark avviker fra artssammensetningen på sammenliknbar, ikke skredutsatt mark. Variasjonen i artssammensetning som respons på variasjon i skredutsatthet er imidlertid bare kontinuerlig inntil punktet der skredintensiteten passer ei grense med hensyn til svært lav frekvens kombinert med høy grad og stor romlig utstrekning når nye skred ikke forventes å oppstå på stedet i løpet av en 100(–200)-årsperiode. Da vil skredområdet fungere som et avgrenset økosystem preget av historisk disruptiv forstyrrelse og gjennomgå en langsom primær suksesjon. Slike skredområder karakteriseres som en egen løsmassetype, LM-LT_F massetransportert materiale og plasseres i hovedtypen NA-LG01 Nakne løsmasser.
Små, hyppige skred som innebærer at mineraljord blottlegges, fører til en artssammensetning med innslag av arter som prefererer eller tolererer forstyrrelse, f.eks. små mosearter som har evne til kortvarig kolonisering av ny mark, og karplantearter som er avhengig av blottlagt mineraljord for å spire. Hyppige småskred hindrer eller bremser utviklingen av busk- og tresjikt, åpner markoverflata for nykolonisering og bidrar til et høyere artsmangfold (intermediate disturbance hypothesis; se utfyllende informasjon).
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi SU-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Ulike typer skred forekommer i ulike områder. Leir- og siltskred er knyttet til områder med marine avsetninger langs kysten. Sand- og grusskred er sjeldne, og finnes der relativt store elver renner gjennom tjukke breelv- eller bresjøavsetninger. Jordskred kan forekomme alle steder der terrenget er relativt bratt.
LM-SU Skredutsatthet deles i seks basistrinn hvorav et nulltrinn og et disruptivt endetrinn (LM-SU_y).
LM-SU Skredutsatthet har samme definisjon som i NiN 2.3, men er delt i seks basistrinn etter mønster av forstyrrelsesgradienter det er naturlig å sammenlikne med, f.eks. LM-FU Flomskredutsatthet, LM-OF Oppfrysing og LM-RU Rasutsatthet. Basistrinne 0 i NiN 2.3 er i NiN 3 fradelt nytt basistrinn LM-SU_a.
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i arters toleranse/preferanser for ulike intensiteter av skredpåvirket mark og bunn på ulike kornstørrelser. Det er også behov for mer kunnskap om omfang og variasjon i intensiteten av skred i de ulike systemene der LM-SU Skredutsatthet er oLKM.
- Middels intensiv forstyrrelse og artsmangfold. En av de mest omtalte teoriene i økologien, er den såkalte intermediate disturbance hypothesis, det vil si ideen om at middels forstyrrelsesintensitet resulterer i høyere artsmangfold enn både mindre (eller fravær av) forstyrrelse og sterkere forstyrrelse. Denne sammenhengen forklares med at moderat forstyrrelse resulterer i et stort mangfold av levesteder som ligger åpne for kolonisering av frø og andre diasporer, samtidig som forstyrrelsen ikke er så sterk at mange arter forsvinner. Teorien har utviklet seg over tid (Wilkinson 1999). Det finnes mange studier som støtter den, men også studier som ikke støtter den. Teorien er derfor en nyttig generalisering, men ingen lov med absolutt gyldighet. Ideer om at middels intens forstyrrelse fører til økt artsmangfold kan spores tilbake til Watt (1947).
Variabelen er oLKM i NA-LG01 Ny innsjøbunn, NA-OG01 Ny elvebunn, NA-OA02 Elvesedimentbunn og fastmarkshovedtypene NA-TB01 Fastmarksskogsmark, NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark og NA-TK01 Semi-naturlig eng. Den er dLKM (med innslagsverdi LM-SU_b litt skredutsatt) for hovedtypen NA-TE02 Aktiv skredmark.
Watt AS (1947) Pattern and process in the plant community. Journal of Ecology 35: 1-22.
Wilkinson DM (1999) The disturbing history of intermediate disturbance. Oikos 84: 145-147.